Meninger
Religiøs analfabetisme
Dekningen av Dronning Elizabeths begravelse vekket en debatt om mangelen på religiøs kompetanse. Mange reagerte på at NRKs reporter Espen Aas omtalte gudstjenesten i London som «en seremoni med tydelige religiøse overtoner» og Inger Merete Hobbelstad omtalte dronningen som «sterkt religiøs» som kunne knele og be til «den guden hun trodde på».
«Er vi blitt religiøse analfabeter?» spør Bjørn Arne Davidsen i en kronikk på religioner.no. Han fortsetter med å si at «uansett blir det underlig hvis NRK ikke forstår eller forventer at en kristen begravelse i en av verdens mest kjente kirker helt grunnleggende sett er religiøs».
Annonse
Denne debatten viser at den religiøse verden er i endring og Norge står i fare for å bli rammet av religiøs analfabetisme. Kunnskapen om religion forsvinner veldig fort samtidig som verden blir mer religiøs. Mer enn 80 prosent av verdens befolkning identifiser seg med en religion.
Religiøs tro og livssyn er en viktig del av mange menneskers daglige liv og påvirker samfunn både lokalt og nasjonalt. Troen former tanker og handlinger, påvirker sosiale normer og kan gi håp og støtte i hverdagen. I nesten hver en by og bygd rundt om i verden finnes det en samlingsplass for utøvelse av religiøs tro eller livssyn, som en kirke, et tempel, en moske eller andre lokaler.
De siste 20 årene har debatten om «Religion og utvikling» framhevet viktigheten av å ta religion på alvor og å se religiøse aktører som en ressurs i utviklingsarbeidet. På en del områder opplever vi at dette har skjedd, og det er større aksept og forståelse for at religion er viktig for majoriteten av jordens befolkning.
Ofte blir religiøse aktører sett på som viktige samarbeidspartnere for å skape endring og utvikling. Likevel opplever vi fortsatt at det finnes en viss frykt for religion og det religiøse blant mange grupper. Det er også en mangel på religiøs kunnskap og religøst språk som gjør at en ikke fullt ut kan ivareta det store potensialet som ligger hos religiøse aktører.
I flere sammenhenger har man begynt å bruke begrepet «religiøs leseferdighet» som en motvekt til religiøs analfabetisme eller manglende religiøs kompetanse. Dette beskriver evnen til å utforske egne verdier og holdninger, og samtidig forstå hvordan religion og livssyn påvirker mennesker og samfunn.
Religiøs leseferdighet er en forutsetning for at både trosbaserte og sekulære utviklingsaktører skal kunne forstå sin rolle og navigere respektfullt i et religiøst farvann. Denne evnen hjelper oss til å tolke det religiøse språket og referanserammene til mennesker og samfunn, samt å kommunisere på en gjenkjennbar måte.
Dignis nettverk har lang erfaring med å jobbe som trosbaserte organisasjoner. Vi ser at bruk av et religiøst og teologisk språk på den ene siden kan ha en stor betydning for kommunikasjon rundt viktige temaer, som kan være sensitive i noen kontekster.
Kunnskapen om religion forsvinner veldig fort samtidig som verden blir mer religiøs.
På den andre siden kan det være avgjørende å samtale om religion og aspekter av trosutøvelse ut fra et menneskerettighetsperspektiv for å skape endring og utvikling. Som utviklingsaktører trenger vi derfor å beherske en tospråklighet, både det religiøse språket og et rettighetsbasert utviklingsspråk. Denne tospråkligheten opplever vi som en stor ressurs når våre medlemmer og deres partnere relaterer seg til og tolker mellom både grasrot og myndigheter.
Annonse
Denne leseferdigheten og tospråkligheten ser vi er særlig viktig i arbeidet med tros- og livssynsfrihet.
Som utenriksminister tok Jonas Gahr Støre initiativet til en ordning for å styrke tros- og livssynsminoriteters rettigheter, hvor målet var både i sikre deres tilgang til tros- og livssynsfrihet og å bekjempe diskriminering på bakgrunn av tro og livssyn. Dette er i samsvar med bærekraftsmålenes prinsipp om at «ingen skal utelates».
Mennesker som blir diskriminert og marginalisert på grunn av sin religiøse identitet eller sitt livssyn, havner mange ganger på samfunnets bunn og bakerst i køen. Deres tilgang til sosial og økonomisk utvikling hindres av både juridiske, administrative og sosiale barrierer i utdanning, byråkratiet, arbeidsmarked, helsevesenet og på mange andre områder. Mange ganger opplever disse gruppene kryssdiskriminering på flere grunnlag, for eksempel kjønn, etnisitet og kaste.
Hurdalsplattformen slår fast at arbeidet for tros- og livssynsfrihet fortsatt skal prioriteres. Derfor er det så viktig at både UD, Norad og sivilsamfunnsaktører, uansett om de er trosbaserte og sekulære, jobber for økt religiøs leseferdighet og gir rom for denne nødvendige tospråkligheten.
Uten det vil vi lett bomme på målet i vårt arbeid for at ingen skal utelates, heller ikke på bakgrunn av sin religiøse identitet eller sitt livssyn.
