Religiøs humanisme

Humanisme betyr å sette mennesket øverst.

Humanismen ble innført som en del av vår Grunnlov ved revisjonen som Stortinget vedtok i 2012. Det betyr at den norske stat i dag definerer sitt verdigrunnlag på kristendom og humanisme.

Ved nærmere betraktning vil man kunne finne ut at kristendom og humanisme ikke nødvendigvis har de samme grunnverdier, og at de faktisk kan komme i konflikt med hverandre.

Humanismen setter den menneskelige tanke og fornuft i høysetet. Opplysningstidens filosofer la vekt på kunnskap og opplysning. Resultatet av det ble at naturalisme og materialisme ble sterke ideologier som i dag utgjør det rådende syn.

Når humanismen setter mennesket øverst, betyr det at menneskets behov og ønsker ikke kan neglisjeres. Tilfredsstillelse av slike menneskelige behov blir på mange måter styrende. Gjelder dette en stor gruppe mennesker, vil det få politiske konsekvenser som avspeiler seg i lovverket. En slik innstilling og slike tanker ligger bak abortloven.

Den samme utvikling har vi sett når det gjelder homofili. Alle har rett til å leve ut sin seksualitet. Noe annet er helt uforenlig med humanisme. Man innfører en likekjønnet ekteskapslov. Disse ekteparene ønsker barn som andre ektepar. Deres barn vil leve opp med enten to kvinner eller to menn som foreldre. Ingen vet hvilke resultater det vil kunne gi rent samfunnsmessig. Det er vel det største samfunnsmessige eksperiment som noen gang er gjort i Norge.

Jeg frykter at barn fra likekjønnete ekteskap lettere vil kunne få psykiske problemer. Vi har alle sett programserien «Tore på sporet» som viste oss hva det betyr å kjenne sine røtter. Det er noe som er nedlagt i hver enkelt av oss.

Aktiv dødshjelp ( eutanasi) er akseptert i enkelte land, og er en frukt av humanismen. Livet er ikke ukrenkelig. Det kan føre til at livets avslutning ikke blir behandlet med den nødvendige verdighet. Døden kan fort bli en for lettvint løsning. Man kjenner allerede til at kreftpasienter har fått utført eutanasi selv om de var kreftfrie, men led av depresjon.

I dag er det en trend å realisere seg selv. Du må gjøre det du selv har lyst til. Å realisere seg selv er også en del av humanismen. Og så velger vi å være blinde for det faktum at slike holdninger kan føre til egoisme og grådighet.

Det er ulike retninger innen humanismen. Sekulær humanisme er i Norge representert ved Human-Etisk Forbund som baserer sin humanisme på ateisme. Det fører til at Human-Etisk Forbund kan være like opptatt av å bekjempe kristendom som å arbeide for humanisme.

Hva er så religiøs humanisme?

Religiøs humanisme regner med et guddommelig vesen. Siden mennesket settes øverst innen humanismen, betyr det at menneskets ønsker lett overstyrer og settes høyere enn religiøse regler og påbud. Skjer det, blir Gud underordnet mennesket. Karet blir viktigere enn pottemakeren som laget det. Våre forestillinger om Gud må passe til hva vår fornuft, vårt intellekt og moderne vitenskap forteller oss.

I religiøs humanisme betyr ritualer og seremonier mye – slik at atmosfæren blir god. Ved livets store anledninger vil religiøse ritualer kunne øke velværet; og når man opplever sorg, vil den bli lettere å bære. Om behovet er der, er det greit å inkludere nyreligiøsitet. Det tennes lys for å skape gode emosjoner, og følelse av samhold og fellesskap. Det stemningsfulle blir et mål i seg selv.

Forkynnelsen skifter sentrum fra evangeliet til mentalhygiene. Man må ikke skremme folk. Ordet synd forsvinner fra vokabularet – likeledes evig fortapelse. Religiøs humanisme gjør Gud til et alltid kjærlig vesen uten krav til oss.

Humanismen har betydning for vårt gudsbilde. Den er med og danner basis for liberal teologi. Vi kan ikke gi uttrykk for annet enn det som den menneskelige fornuft aksepterer. Det fører lett til at materialistiske tanker vil ha innflytelse på vår tro. Alt som er «overnaturlig» kan simpelthen ikke skje. Mirakler fornektes, for de representerer brudd på naturens egne innebygde lover. Liberal teologi betrakter ikke Bibelen som en åpenbaringsbok. Bibelen skal analyseres og betraktes som all annen antikk litteratur; og de ulike bøker den består av, må forstås ut fra sin kontekst.

Et fullstendig gudsbilde inneholder adjektiver som: Allmektig, allvitende, alle steds nærværende, rettferdig, hellig, kjærlig.

Religiøs humanisme fører lett til at Gud vesentlig beskrives som kjærlig. Hans andre egenskaper blir ikke omtalt på samme måte. En kjærlig Gud er som en snill og alltid velmenende bestefar. Guds vilje blir en klisjé uten definert innhold. Guds vilje blir sekundær til tilfredsstillelsen av menneskets behov.

Vi lever i en tid med pluralisme. Alt er like bra, alle religioner skal respekteres på lik linje. Forskjellene mellom dem nedtones. Allah og den judokristne Gud er identiske, blir vi fortalt. Forkjempere for slik synkretisme vil fort bli sett opp til og respektert, siden de nedtoner ulikheter som kan være konfliktskapende.

Kristen humanisme atskiller seg fra religiøs humanisme ved at den stiller ens neste på lik linje med en selv. Tyngden flyttes fra «meg» til «deg». Det viktigste budet er det kristne nestekjærlighetsbudet: Vi skal elske vår neste som oss selv. Det er ingen andre religioner som har et slikt kjærlighetsbudskap.

Kristendommen har æren for at menneskerettigheter, solidaritet og omtanke for vår neste er integrert i våre vestlige samfunn. Dette budet består av to deler. Den andre delen sier «du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand». Denne delen har samme vekt og betydning som nestekjærlighetsbudet. Dette budet tydeliggjør menneskets posisjon: Gud først – deretter mennesket. Mennesket har en Herre over seg – en herre over motiver, handlinger, væremåte, livsførsel.

Humanismen er en meget sterk kraft. Det ser man på den personforandrende virkning – den metaformose – man kan registrere.

Vårt land skal være tuftet på kristen tro. Det betyr at vi må ha et rett bilde av personen Jesus Kristus for å kunne mene noe om hva kristendommen betyr for et samfunn. Da er Bibelen den viktigste informasjonskilde. Den sier at hovedhensikten med at Jesus Kristus ble født, var at ved å tro på Ham ville vi reddes fra fortapelse og i stedet få et evig liv. Det betyr at livet har to utganger.

Det sier religiøs humanisme lite om. Jesus Kristus setter som betingelse for å arve evig liv at «vi holder Hans bud». Vi skal altså forsøke å gjøre vårt beste for å oppnå denne gunst. Det kreves faktisk noe av oss. Det passer ikke så godt med humanisme. En livsførsel etter disse bud har erfaringsmessig gitt samfunn hvor det har vært godt å leve.

Hvis Bibelen er sann når den sier at livet har to utganger og at vi har en udødelig sjel, og at Jesus Kristus er den eneste vei til evig liv, vil den ultimate nestekjærlighet være å gjøre dette kjent for menneskene, siden religiøs humanisme neppe fører noen til himmelen.

Jeg skriver disse linjer fordi jeg har en sterk kjensle av at religiøs humanisme er i ferd med å bli den offisielle religion i landet vårt. Når vårt land skal bygge på humanisme og kristendom, er jeg redd det i praksis vil bety religiøs humanisme, og ikke kristen humanisme.

Det virker på meg som om sterke krefter innen norsk kristenhet kjemper for å få til en slik transformasjon av kristen tro.

Human-Etisk Forbund ba skolene droppe gudstjenester - ingen svarte på brevet

Skal bli både kirke- og seremonirom

Liv og død og sånn

Holy Riders ønsker Happy Riders velkommenMotorsykkelklubb

– Få blir kristne i voksen alder