Religiøs tilhørighet: Kristen. Risikonivå: Livsfare

Onsdagen ble en uvanlig sterk dag på den fjerde Lausanne-konferansen her i Sør-Korea. Fra morgen til kveld har forfulgte kristnes situasjon vært i oppmerksomhetens sentrum. I formiddag satte Patrick Fung fra Hong Kong tonen.

Han fortalte om kinesisk misjonshistorie. Visst finnes det noen kjente navn på listen. Men det er de absolutte unntakene. Dette er ikke en arena for influensere, eller andre som helst vil iscenesette seg selv. I hvert fall risikerer man at karrieren blir kortvarig.

De fleste misjonærene som bidro til utbredelsen av evangeliet er ukjente. Fung beskrev dette med et utsagn som fungerer best på engelsk: They lived to be forgotten so that Christ would be remembered. Det er sterke ord.

De ble glemt, men Kristus blir husket. Slik synliggjør misjonærene, og i særdeleshet martyrene, de navnløses kraft.

Det var ikke karismatiske ledere eller glimrende strategier som førte til kirkens utbredelse i den første kristne tiden. Sånn er det kanskje ikke nå heller, selv om det iblant kan virke sånn.

I stedet får flere møte Jesus gjennom mennesker som oppfyller mottoet for årets Lausanne-kongress: La kirken proklamere og vise frem Kristus sammen.

Derfor gjorde det inntrykk å høre en kinesisk leder, antakelig på min alder, stå på scenen i dag og fortelle om virkningen av at 200 kinesiske ledere ikke fikk lov av myndighetene til å dra på den forrige Lausanne-kongressen i 2010.

Til tross for reiseforbudet og den medfølgende skuffelsen hadde forberedelsene knyttet sentrale ledere sammen, og ført til etablering av bevegelsen Mission China Movement. I år, fortalte han gledesstrålende, er mer enn 100 kinesiske delegater på plass i Seoul.

Vi fikk streng beskjed om å ikke å ta bilder eller video av pastoren. Så jeg kan ikke vise frem hvordan han ser ut.Men han uttrykte et frimodig håp. Et håp om at neste gang Lausanne-bevegelsen møtes til kongress, kan det skje i Kina. Det er til å få frysninger på ryggen av.

Like etterpå fikk vi høre to vitnesbyrd fra kristne ledere i Iran. Her var det lov å ta bilder. En av dem, pastor Farshod Fathi, fortalte at han hadde blitt fengslet på grunn av sin tro, bare noen uker etter at han kom hjem fra kongressen i Cape Town i 2010. Der ble han sittende i fem år, eller 1.820 dager. Regimet, fortalte han, drepte flere av de sentrale pastorene.

Men Fathi understreket også at lidelse og forfølgelse ikke er slutten på historien. I dag, sa han, finnes det minst en million kristne med muslimsk bakgrunn i Iran. Og så la han til: «den sterkeste manifestasjonen av kjærlighet er lidelse.» Det er et dypt kristent utsagn.

Derfor er det så tankevekkende å lese det som står skrevet til slutt i kapitlet om Asia i «The State of the Great Commission»: «Kristne må huske at det ikke finnes muligheter uten motstand, ingen seier uten årvåkenhet, ingen vinning uten krigføring. Vårt gudommelige kall er å leve, elske og arbeide for Herren inntil han kommer. Så evangeliets frø med tårer, og høste med glede.»

Rundt de ulike småbordene i kongressalen sitter mennesker med mange slags erfaringer. En av de norske deltakerne fortalte tidligere i dag at på bordet hans sitter det en afrikaner som har opplevd at flere av medarbeiderne hans har blitt drept på grunn av sin tro. Selv viste han frem et arr like ved håndleddet, hvor noen skal ha prøvd å kutte av ham hånden.

Vi bekjenner den kristne troen sammen, og synger de samme sangene. Men jeg lurer på hva vi i Vesten egentlig vet om det å leve som en kristen.

Det er virkelig ingen grunn til å romantisere forfølgelse. Også de sterke vitnesbyrdene om Guds inngripen inneholder elementer av sorg, traumer og vedvarende frykt.

Men i Vesten er likegyldigheten mer påtakelig enn livsfaren. Likegyldigheten kan sluke troens surstoff. Derfor er det så viktig at vi får høre historier som dem kongressdeltakerne fikk høre i dag.

En kirke som ikke møter motstand fra dem som vil være herre i eget liv, trenger prekært å høre vitnesbyrdene fra den forfulgte kirke.