Debatt
Religiøs tro er godt for helsa
«De fordelaktige virkningene av religiøs tro og åndelighet på mental og psykisk helse er en av de best velbevarte hemmelighetene i psykiatrien og i medisinen generelt.»
Slik summerer den ruvende britiske psykiateren Andrew Sims opp resultatene av en større studie omkring forholdet mellom religiøs tro og mental helse.
I sin bok (med oversatt) tittel), «Er religiøs tro en vrangforestilling», fortsetter han slik:
«I mesteparten av studiene er religiøst engasjement i samsvar med trivsel og velvære, lykke og tilfredshet med livet, hensikt og optimisme, håp og mening med livet, høyere selvtillit, bedre til å takle sorg, større sosialtilpasning og mindre ensomhetsfølelse, lavere rate depresjon og raskere bedring, lavere rate selvmord, mindre angst, færre psykoser og psykotiske tendenser, lavere rate bruk og misbruk av alkohol og narkotika, mindre hyppighet av kriminalitet som ungdom og voksen, større stabilitet i ekteskap og tilfredshet...» (osv.)
Det ovenstående er sitert fra: «Is Faith Delution? Why Religion is Good For Your Health» (continuumbooks, 2009; side 99f.). Vi aner at boken er et motsvar til evolusjonsbiologen Richard Dawkins bok «The God Delution» (Bantam Press 2006); oversatt «Gud – en vrangforestilling» (Monstro bok 2009).
Det forskningsmessige grunnlaget har Sims fra en større håndbok, Koenig et al: «Handbook of Religion and Health» (Oxford University Press 2001). Dette er en «svær murstein»; kommer til høsten i oppdatert utgave med over 1.200 sider. Sims bygger også på en forskningsartikkel, Strawbridge, W.J. et al: «Frequent attendance at religious services and mortality over 28 years» («American Journal of Public Health 87, s. 957ff.).
Om håndboken skriver Sims at forfatterne har samlet stoff fra et utall forskjellige prosjekter, og den dekker hele det medisinske feltet med basis i hele 1.200 forskningsstudier og 400 intervjuer. Boken kaller han monumental. Mange av studiene kommer fra USA, noen fra Europa og relativt få fra resten av verden. Angående religionens art, så er det meste basert på kristenheten, noen fra jødedommen og få fra andre religioner.
Vi vet at så langt tilbake en kan skue, har religion vært svært viktig, ja, et bærende element i all menneskelig aktivitet.
«Forskjellene mellom dem med et religiøst engasjement og de uten, er betydelige hva angår positive helseeffekter», skriver Sims.
For eksempel, i en meget god studie ble 3.000 kvinner, som vanligvis gikk til gudstjeneste, vurdert både med hensyn til helsestatus, sosial kontakt og vaner. Da de ble fulgt opp 28 år senere, var dødeligheten deres i perioden mer enn en tredjedel lavere enn den vanlige befolkningen. I håndboken er forfatterne forsiktige med å trekke konklusjoner, men resultatene er overveldende (...):
«Hver av disse sterke påstandene vurderer bare på en moderat måte styrken i mengden av data, og de viser nesten bare en vei. Alt dette kunne representere enorme besparelser av helseutgifter nasjonalt. For alt annet enn religion og åndelighet, ville regjeringer og helsestyresmakter gjøre sitt ytterste for å forsterke det», skriver Sims før han på egne vegne fyrer av følgende kraftsalve (og dette bør vi virkelig merke oss):
«De fordelaktige virkningene av religiøs tro og åndelighet på mental og psykisk helse er en av de best velbevarte hemmelighetene i psykiatrien og i medisinen generelt. Dersom resultatet av funnene i den enorme mengden av forskning på dette emnet hadde gått i motsatt retning – og det hadde kommet fram at religion ødelegger folks mentale helse, hadde det blitt førstesideoppslag i hver eneste avis i hele landet!» (s. 221).
Andrew Sims er tidligere president i «Royal College of Psychiatrists» og var professor i psykiatri ved Universitetet i Leeds. Han var redaktør av tidsskriftet «Advances in Psychiatric Treatment from its Inception» i årene 1993–2003 og var grunnlegger og redaktør av tidsskriftet «Developing Mental Health» i årene 2002–2005.
Sammen med Pablo Martinez har Sims også skrevet boken «Mad, Bad or God? Jesus: The Healtiest Mind of All» (IVP 2018). På grunnlag av evangeliene har disse størrelsene i psykiatrien analysert Jesu opptreden og tale vedr. mental helse. Det er svært interessant å se Frelseren så grundig belyst også fra denne siden, men vår Gud i menneskeskikkelse kommer også usedvanlig godt fra undersøkelsen, selv om de tilsynelatende ikke overser noe på sine 170 sider.
På bakgrunn av det ovenstående og med sitt enorme forskningsgrunnlag, er ikke det følgende da litt merkelig:
«The New Atheists», med Richard Dawkins i spissen, som har operert internasjonalt så aktivt på 2000-tallet, hevder som kjent kategorisk at masse og energi er alt som eksisterer. Videre har alt utviklet seg fra dette gjennom en tilfeldig prosess, også det informasjons-bærende DNA-molekylet. Vi vet at så langt tilbake en kan skue, har religion vært svært viktig, ja, et bærende element i all menneskelig aktivitet. Et slikt «biprodukt av evolusjonen – religionen – dømmer likevel de samme ateistene nord og ned, og knapt har noen sagt det tydeligere enn Dawkins:
«Det er moderne å smøre apokalyptisk på når det gjelder den trusselen for menneskeheten som aids-viruset utgjør, kugalskap-sykdommen og mange andre, likevel tror jeg vi godt kan si at [religiøs] tro er en av verdens store onder og kan sammenlignes med koppevirus, men verre å utrydde.» (Richard Dawkins: «Is Science a Religion» in: «The [American] Humanist», January/February 1997, Vol. 57, no 1, side 26.)