Religiøse aktører må ikke prioriteres bort

Jeg deltok nylig på et skandinavisk møte om religiøse aktørers betydning i bistands- og utviklingsarbeid. På møtet, der blant annet de skandinaviske utviklingsministrene møttes, var det bred enighet om viktigheten av religiøse aktører i utviklingsarbeid.

Det ble imidlertid påpekt at religiøse ledere ikke alltid blir invitert på sentrale beslutningsmøter som omhandler utvikling og bistand. Jeg mener derfor det er viktig at religiøse aktørers rolle i og for utviklingsarbeid blir løftet ytterligere fram.

Mer enn 80 prosent av verdens befolkning har tilknytning til en religion, og religiøse ledere har stor legitimitet i lokalsamfunn i mange utviklingsland. De har ofte stor tillit, og deres meninger og råd er ofte svært viktige for lokalsamfunnet som aktører for å fremme gode endringer.

Religiøse aktører kan også spille en nøkkelrolle i å utfordre tradisjonelle normer og religiøse overbevisninger som bidrar til diskriminering av kvinner, så vel som andre skadelige praksiser. Religiøse organisasjoner og trossamfunn er derfor på mange måter uvurderlige i utviklingsarbeidet.

De siste ti årene har vi i Norge opplevd en økt forståelse for rollen til religiøse aktører, men forskning viser imidlertid at vestlige diplomater og internasjonale organisasjoner ofte har en sekulær slagside.

Dette innebærer at viktigheten av religion lett kan bli oversett, fordi sekulære beslutningstakere ikke alltid forstår religionens betydning i mange utviklingsland. Derfor mener Digni det er viktig at religiøs kompetanse også blir inkorporert på alle nivåer. (Research finds 'secular biens' in Western diplomacy (Forskning finner 'sekulær skjevhet' i vestlig diplomati) | National Catholic Reporter (ncronline.org)

Man kan imidlertid ikke legge skjul på at religiøse aktører også kan spille en negativ rolle i lokalsamfunnene. I forbindelse med covid-19-pandemien var det enkelte religiøse ledere som spredte falsk informasjon om både smitte og vaksine.

Dette er problematisk, siden råd fra religiøse autoriteter ofte veier tyngre enn anbefalinger fra nasjonale myndigheter. Men der religiøse aktører kan være et av problemene, kan de samtidig være en del av løsningen.

På det skandinaviske høynivåmøtet ble det påpekt at religion ble en svært viktig premiss for å skape en felles plattform da Kirkens Nødhjelp møtte Taliban for noen år siden. På den måten kan religiøse aktører få et helt unikt innpass, som ikke nødvendigvis vil være like enkelt for sekulære organisasjoner.

Dignis medlemsorganisasjoner jobber med mange religiøse partnere i sør, og det finnes flere eksempler på hvordan religiøse aktører har vært viktige i å utfordre skadelige tradisjonelle skikker.

Mekane Yesus-kirkens prosjekt i Etiopia arbeidet med å avskaffe kvinnelig omskjæring både blant kristne og muslimer. Metoden som var brukt i prosjektet var basert på en sekstrinnsmodell, og fokuset var å få på plass interreligiøst samarbeid.

Kvinnelig omskjæring er i utgangspunktet knyttet til kultur, men kan samtidig oppfattes som et religiøse krav. Det ble derfor ansett som viktig at religiøse ledere ble med på planleggingen og implementeringen av prosjektet.

Det ble samtidig fasilitert møteplasser mellom religiøse ledere, kvinner og lokale organisasjoner for å diskutere skadelige kulturelle praksiser. Gjennom disse forsamlingene fikk kvinner for første gang mulighet til å snakke offentlig om personlige erfaringer og historier knyttet til kvinnelig omskjæring.

Som et resultat av disse møtene kom de religiøse lederne fram til en felles enighet om at kvinnelig omskjæring ikke kunne forsvares ut ifra Bibelen eller Koranen.

Prosjektet var svært vellykket, og som følge av det interreligiøse samarbeidet så man en dramatisk nedgang i kvinnelig kjønnslemlestelse i området.

Prosjektets positive budskap hadde også innvirkninger på rettssystemet, og det ble straffbart å utføre kjønnslemlestelse. Et nært samarbeid mellom politiet, rettsvesenet og et kvinnesakskontor ble også utviklet.

Skal FNs bærekraftsmål fram mot 2030 kunne realiseres, vil religiøse ledere være nøkkelpersoner som må trekkes inn i nasjonale og internasjonale prosesser og samlinger.

I november gjennomfører Partnership for Religion and Development (PaRD) sin generalforsamling. Dette er en arena hvor religiøse sivilsamfunnsaktører og myndigheter møtes.

Nettverk for religion og utvikling har de siste årene hatt gode møtepunkter med Dag Inge Ulstein om å styrke arbeidet rundt religion og utvikling. Vi håper at ny utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim vil følge opp denne prioriteringen og fortsette det gode samarbeidet.