Religiøst begrunnet antisemittisme

Etter Hamas’ terroraksjon 7. oktober har en sett en oppblomstring av antisemittisme i hele den vestlige verden. Det er ikke bare i Israel at jøder usettes for terror, men både i Europa og Amerika ser vi angrep på jøder i mange ulike former.

Regelmessig forsvares disse angrepene med henvisning til konflikten mellom Israel og palestinerne. Det gir særlig grunn til bekymring at Israels helt legitime reaksjon overfor Hamas’ terror ikke bare har ført til voldsomme antiisraelske demonstrasjoner i hele Vesten, men også til sterke antisemittiske ytringer.

Særlig ser det ut til at muslimsk innvandring og tradisjonelt hat mot jøder innen islam spiller en betydelig rolle i denne sammenheng. At dette også har kalt frem den årtusenlange antisemittismen i Europa, gir grunn til sterk uro.

Europa har en lang antisemittisk historie som burde få alle europeiske nasjoner til særlig å stå på vakt mot at dette ondet på ny skal få fotfeste. Norge har i denne sammenheng ikke mye å være stolt av.

Det ser særlig ut til at antisemittismen legitimeres gjennom en antisionisme som vil delegitimere Israels rett til selvforsvar eller til å eksistere som selvstendig nasjon.

Antisemittisme i tidlig form finner en allerede i Esters bok (persisk periode, 3-400 f.Kr.). Gjennom den senere historie har antisemittismen skiftet form og uttrykk.

I middelalderens Europa var jødene hatet fordi de var «Guds mordere». Opptøyer og drap, ondsinnede anklager, landsforvisning og konfiskering av jødisk eiendom skjedde om igjen og om igjen, og jødene var i realiteten rettsløse. Dessverre kom Martin Luther i noen av sine senere skrifter til å gjøre seg skyldig i den samme fiendtlighet mot jødene.

Med opplysningstiden blir det slutt på jødeforfølgelsen i sin grove form i Vesten, mens den fortsetter i Øst-Europas pogromer. Nå dukker i stedet moderne rasisme opp, og antisemittismen begrunnes ikke lenger religiøst, men i raseteorier – delvis med bakgrunn i darwinismen.

Dette får sitt frykteligste uttrykk i nazistenes «Endlösung». Etter Holocaust er det i Europa ikke lenger mulig å være jødehater i tråd med de tidligere historiske former av antisemittismen. Dermed skifter antisemittismen igjen form, og blir nå til antisionisme.

Antisemittisme er i sitt vesen en type dypt rotfestet rasisme som med ulike begrunnelser eller påskudd ytrer seg i diskriminering, forakt, hat, forfølgelse og terror mot jøder ene og alene fordi de er jøder.

Den russisk-israelske vitenskapsmann Nathan Sharansky pekte i sin tid på at antisemittisme typisk ytret seg gjennom de tre D-er: Demonisering, doble standarder, og delegitimering.

Disse tre hovedmetodene har vært brukt gjennom hele historien for å rettferdiggjøre jødehatet. Og nå anvendes samme metodikk for å anfekte Israels rett til eksistens innenfor sikre grenser.

Et karakteristisk uttrykk for doble standarder ser en når en i mange sammenhenger er snar til å fordømme Israels forsvarskrig, men ikke er villig til å ta avstand fra selv de groveste terrorhandlinger som begås mot israelske jøder eller jøder andre steder i verden. Dessverre er FN blitt den viktigste internasjonale aktøren i så måte.

På arabisk hold begrunnes antisemittismen i dag med bakgrunn i Israels etablering som stat. Det muslimske brorskaps hovedideolog, Sayyid Qutbs bok «Krigen mot jødene» er blitt grunnbok for alle forgreninger av radikal islam som springer ut av denne roten, blant andre både IS, Hamas og Islamsk Jihad.

Qutb’s bok leses flittig sammen med «Sions vises protokoller» og Hitlers «Main Kampf» også innen selvstyreområdene på Vestbredden, og er grunnlag for undervisningen av palestinske barn i skoler på Vestbredden og i Gaza.

En står her overfor en religiøst begrunnet antisemittisme, og fordi islam er en politisk religion, får jødehatet også ekstreme politiske konsekvenser: Terror unnskyldes og forsvares som berettiget motstandskamp.

Den allianse en ser mellom venstresiden i Vesten og til dels aggressiv islamsk antisionisme gir grunn til sterk uro. Dette fordi det ser ut til at alliansen har medført at en blant vestlige intellektuelle i liten grad har vilje til å ta bestemt avstand fra palestinsk og arabisk antisemittisme.

En ser her samme vilje til å overse inhumanitet og brutalitet som venstresiden tidligere har vist overfor Stalins, Maos og Pol Pots regimer. Når Utenriksdepartementet nekter kong Harald å sende kondolanse til Israel etter terroren 7. oktober, avslører dette en institusjonalisert antisemittisme i det norske statsapparatet.

Ikke minst er det foruroligende at Den norske kirke i så stor grad har gått i spann med venstresiden på dette området og solidariserer seg med palestinernes «sak» samtidig som en er ganske ufølsom overfor den omseggripende antisemittismen.

Som kristen kirke må vi avvise enhver form for antisemittisme og stille oss ved det jødiske folks side når de utsettes for den ondskap som antisemittismen har vært og er uttrykk for. Dette er en kristen plikt.

Og vi vil innstendig be norske myndigheter aktivt motarbeide dette ondet, ikke bare blant etniske nordmenn, men også særlig blant den del av innvandrere til Norge som står som eksponenter for jødehatet og er årsak til at norske jøder er berøvet trygghet og aktelse i det norske samfunn.

– Norge har kommet med den hardeste kritikken mot Israel av noe europeisk land