Rettssaken mot Räsänen: «Når handlingene får definere mennesket»

Kl. 09 mandag 24. januar i Helsinki startet rettssaken mot den kristne politikeren og tidligere statsråden som er tiltalt for tre tilfeller av påstått hets mot homofile.

Anklagene gjelder som kjent en Twitter-melding, et radiointervju og et hefte om homoseksualitet i et bibelsk perspektiv. I forbindelse med det siste er også biskop Juhana Pohjola i Misjonsprovinsen i Finland tiltalt, som utgiver av heftet.

Det kristne nyhetsnettstedet Christian Network Europe (CNE) rapporterte fra rettssalen via en direkteblogg. Med den som bakgrunn – og begrensning – kan vi danne oss et bilde av hovedlinjer i rettsforhandlingene. Rettssaken fortsetter 14. februar med partenes sluttinnlegg.

I innledningsforedraget sa aktor, Anu Mantila, at saken ikke handler om teologi eller bibelfortolkning. Ei heller gjelder tiltalen det faktum at Räsänen siterte Bibelen.

Ifølge Mantila handler det heller ikke om friheten til å tolke Bibelen slik man vil, for alle har religions- og trosfrihet. Det saken imidlertid handler om, ifølge aktor, er at det å uttrykke seg om dette, har noen grenser. Slik aktor ser det, har Räsänen brukt uttrykk som er diskriminerende og støtende.

Et svært interessant punkt i aktors argumentasjon, slik CNE gjengir den, er den indirekte henvisningen til kirkefaderen Augustin av Hippo (354–430). Han uttalte at «du skal hate synden, men elske synderen».

Selve uttrykket finnes ikke i Bibelen, men det er god teologi å si at Gud elsker menneskene, på tross av at vi synder, men tåler ikke selve synden. Det var da også derfor Jesus ble til synd i vårt sted og banet veien for oss til et gjenopprettet forhold til Gud.

Aktor foregrep Räsänens forsvar på dette punkt og hevdet at homoseksuelle handlinger ikke kan ses atskilt fra den aktuelle personens seksuelle identitet. Dette er et alvorlig angrep på sentral kristendomsforståelse.

Den finske anklagemyndigheten er da heller ikke først ute med å argumentere slik. 16. mars 2021 publiserte KPK en artikkel som omhandlet rettssaken mot den tyske presten Olaf Latzel. Han ble anklaget – og dømt – for hat mot homofile.

Hans forsvar om at han skiller mellom homofili, som han avviser, og homofile, som han respekterer som mennesker, ble avvist av dommeren. Homofili uten mennesker er utenkelig. Den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer personligheten hans eller hennes, uttalte dommer Ellen Best.

Aktor i saken mot Päivi Räsänen fortsatte med å hevde at det ikke kan anses uskyldig å si at homoseksualitet er en synd. Dersom man fordømmer en handling (ved å kalle den for en synd, slik vi må forstå aktor), fordømmer man personen, hevdet Mantila. Dersom man fordømmer homoseksuelle handlinger, bryter man ned en homoseksuell persons identitet, utdypet aktor.

Dette er en oppsiktsvekkende argumentasjon som, slik Sambåndet påpekte på lederplass i nr. 5/21, «kan få uante konsekvenser». Skal det virkelig være slik at det er handlingene som definerer mennesket, og at man ikke skal kunne skille en persons handlinger fra selve personen? Hvordan kan man i så fall fastholde at alle mennesker har samme verdi?

Det er mulig at aktor her forstår mennesket først og fremst som et seksuelt vesen, som følgelig må få leve ut sin seksualitet for å være menneske. I så fall er også dette dypt problematisk. Hva da med menneskeverdet til dem som ikke kan – eller ikke ønsker – å ha sex, og skal alle begjær kunne leves ut?

Å beskrive homofili som synd er akseptert i Norge, i alle fall dersom man skal forholde seg til Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug. I Dagen 30. oktober 2015 svarte han bekreftende på spørsmål om en prest kan undervise om homofili som synd.

Da den såkalte rasismeparagrafen i 1981 ble utvidet til også å gjelde hatefulle ytringer mot homofile, sto hensynet til den religiøse forkynnelsesfriheten sentralt. Da paragrafen ble ytterligere utvidet i 2020, skulle den bare ramme såkalt kvalifisert krenkende uttalelser. Det handlet om å oppfordre til integritetskrenkelser (krenkelse av en persons eiendom, legeme og psykiske grenser) og å komme med utsagn som innebærer en grov nedvurdering av en persons menneskeverd.

Dersom menneskeverdet skal defineres ved en persons handlinger, slik som den finske aktoren kan forstås, kan man i prinsippet ikke utpeke noe som galt uten å trå over grensen til straffbar hatytring. Hvordan et samfunn da i det hele tatt skal kunne regulere borgernes adferd, framstår som gåtefullt.