Riket for Israel

I sitt svar 03.09.20 skriver Øystein Johnson at han vil komme med litt folkeopplysning. Tidligere (26.11.19) har han også gitt uttrykk for at det ikke var noen i kirkehistorien før J. N. Darby (1830) som hadde et premillennialistisk syn på endetiden.

Nå er det sånn at man kan bruke kirkehistorien til å bevise omtrent hva som helst, så derfor må vi forankre vår fortolkning i Bibelen heller enn kirkehistorien, men siden dette er bragt på bane vil jeg kommentere det.

Michael J. Vlach referer til Martin Erdman (Millennial Controversy in the Early Church): Papias (60–130 e.Kr.) biskop av Hierapolis. Han levde samtidig med Polycarp, en disippel av apostelen Johannes. Ifølge Erdman var Papias overbevist om at Guds rike var fremtidig og jordisk.

Irenaeus (ca 130 – 202), biskop i Lyon, tenkte det samme.

Erdman omtaler at synet på det tusenårige riket var utbredt i områdene i Lilleasia. Andre som ble assosiert med denne lære var: Barnabas, Justin Martyr, Tertullian, Methodius og Lactantius. (History of the Christian Church, 2: 614).

Jeg henviser også til http://www.bibelsk-tro.no/07-04-12.html av Carl Fr. Wisløff der han nevner noen av de samme personer. Wisløff uttrykker at tanken om et kommende konkret rike for Israel var alminnelig utbredt i den første kristne tid. Boken «Dispensationalism before Darby» av W. C. Watson er også nyttig lesning i denne sammenheng.

Det kan derfor ikke være riktig det Johnsen sier, at læren om et framtidig rike for Israel er «nylig» oppfunnet.

Det oppfattes som noe arrogant når han sier at: «Uten Darby og Scofield er det usikkert at noen i dag ville tenkt tanken på Jesu to-akts komme», som om den forståelse bare er tatt ut av luften.

Johnson antyder også at jeg og mine likesinnede ikke kan ha tatt oss bryet med å lese resten av Rom 11, og at vi skyter hele vår teologi i senk ved å skille mellom NT-menigheten og det nasjonale Israel.

I 1. Kor10,32 leser vi om 3 grupper mennesker: «vær uten anstøt for jøder, grekere eller for Guds menighet.» DHÅ skiller her mellom Guds menighet, som i dag består av troende jøder og hedninger, og jøder, altså det vantro Israel. Ja også grekere (hedninger) skilles for seg. Disse 3 grupper har Gud ulike planer for i det profetiske bilde, men felles for dem alle er: at de må bli frelst.

Johnson gjør det til et motsetningsforhold å hevde at Gud både har et himmelsk folk (NT-menigheten) og et jordisk folk (Israel) som begge går under betegnelsen Guds folk og at det jordiske Israel er satt på vent mens NT-menigheten dannes. Noen kommentarer til dette:

Rom 11 taler om 2 grupper. Det er resten, det åndelig Israel og det nasjonale Israel. Det nasjonale Israel finner vi blant annet i v1 (israelitter), v7 (det som Israel søker), v25 (Israel) og v26 (hele Israel).

Rom 11,26 sier at det nasjonale Israel skal bli frelst. Det pekes på når befrieren fra Sion kommer. Dette tror jeg er hva Sak 12,10-14 tar oss med inn i.

Vi får en demonstrasjon av dette ved Paulus opplevelse på vei til Damaskus: Apg 9,3-5. Det betyr ikke at de skal bli frelst bare fordi de bokstavelig er Abrahams ætt, men gjennom åpenbarelse, renselse, tro og erkjennelse av hvem Herren er: Jes 4,3-4, Jer 31,7, Esek 37,15-24.

Det var ikke bare det åndelige Israel Gud opprettet sin pakt med i 2. Mos 19. Han talte til hele folket. Slik også i Jer 31,31-40. Bibelen taler altså både om en nasjonal opprettelse av Israel parallelt med det åndelige Israel.

Basert på en amillenistisk forståelse er 5. Mos 28,1-14 åndelig oppfylt i Kristus og erfares i Guds menighet i dag og i framtiden, mens 5. Mos 28,15-68 gjelder Israel som folk.

De mener at de fikk forbannelsen, men Guds menighet, får velsignelsen. Men Profeten Jeremias gjør det klart at det folket som har fått forbannelsen også skal oppleve velsignelsen. ( Jer 32,42; 33,14). Alt det gode Herren har lovet skal oppfylles for dem.

Jeg tror altså at Israel som nasjon har mye i vente, når de en gang omvender seg. Også den verden som da vokser fram vil oppleve store ting: Rom 11,12-15, Jer 33,8-9, 2Mos 4,22. «Min sønn, min førstefødte er Israel» gjelder ennå. Esek 36,22-32.

Rom 11,7 beskriver en delvis forherdelse over Israel som nasjon. Et amillenistisk og et postmillenistisk syn vil hevde at forherdelsen over det nasjonale Israel er permanent.

Dette er ikke riktig. I Jes 6,11 spør profeten Jesaja «hvor lenge», og Herren svarer ham på det der. Jesus sier i Mark 4,11-12 at forherdelsen ennå gjaldt og Paulus tar dette opp i Rom 11,25 og sier at den gjelder «inntil».

Forherdelsen skal altså ta slutt når hedningenes fylde er kommet inn. Videre er Israels samling i dag noe som kan peke på at det går mot en slutt på denne forherdelsen, ifølge Jesaja. Gud holder ennå på med å ta ut et folk for sitt navn.

Apg 15,14-16 og NT-menigheten har fått DHÅ til pant og segl inntil forløsningens dag, Ef 1,13. Når forløsningens dag kommer for NT-menigheten, så starter Gud med gjenopprettelsen av Israel. Jeg vil hevde at dette er en enkel og likefram tolkning av de store linjer i profetiene og det gir rom for en bokstavelig forståelse av løftene til Israel.

Det ville være merkelig om Herren ikke skulle oppfylle sine mange detaljerte løfter om landet og folket. Og om jeg tar feil, da vil jeg spørre Ham: «Herre, det var jo det du sa.» Vil Herren da si: «Jammen det var ikke det jeg mente»? Utenkelig.

Til slutt vil jeg bemerke at flere bibelvers sier at vi skal vente på Herrens komme hver dag: 1. Tess 1,9-10, Tit 2,13. En amillenist eller postmillenist vil ikke snakke om at Jesus kan komme i dag, fordi evangeliet ennå ikke er nådd ut til alle folkeslag eller verden ikke er moden nok.

Dette er et tankekors. I mitt syn vil jeg hevde at Herren kan komme når som helst, for ingen uoppfylte profetier er til hinder for at han kan hente sine hjem i dag.

Sannheten om at Jesus skal rykke oss hjem til Faderhuset i det himmelske, læren om Antikrist og den store trengsel og et påfølgende jordisk fredsrike for Israel, dommen for den hvite trone og en nyskapt himmel og jord, er en forståelse som dekker hele spekteret av bibelske profetier om det som heretter skal skje.