Debatt
Rock og offerkjøtt i den kristne forsamlingen
Det er et bibelsk moment som har vært nokså fraværende i debatten om hvorvidt rock og annen verdslig musikk egner seg i den kristne forsamlingen eller ikke. Jeg sikter da til det som apostelen Paulus skriver i 1 Kor 8, der spørsmålet er om det er tillatt for en kristen å spise kjøtt som har vært brukt i den hedenske ofringen til avgudene.
Noen var overbevist om at kjøtt som var blitt til overs etter offermåltidene, og som ble solgt på torget, kunne en kristen spise med god samvittighet. Disse hadde kunnskap om at en avgud er intet i verden. Paulus bekrefter i v. 4–6 at dette prinsippet er forenlig med den kristne frihet.
Annonse
De som før sin omvendelse hadde vært deltakere i avgudsofringer, syntes det var motbydelig å spise offerkjøtt, og fant at det stred mot samvittigheten Men så ser det ut til at noen av de kristne offerkjøttspiserne samtidig var ivrige etter å gå foran og vise vei i dette spørsmålet. «Såpass må vi da tåle innenfor frihetens grenser.» Så gikk de frimodig i avgudshuset og spiste, v. 10.
Kunnskapen oppblåser
Paulus konstaterer i v. 1, at vel har vi kunnskapen om dette, men: Kunnskapen oppblåser (gjør hovmodig, No2011bm), men kjærligheten oppbygger.
Så minner han i v. 7 om at ikke alle har denne kunnskapen. Noen hadde før sin omvendelse vært vant til å dyrke avgudene, og derfor regnet de det fremdeles for offerkjøtt. Men hvis de så ble vitne til at den som har kunnskap om disse tingene, med frimodighet spiser offerkjøtt, vil denne svake bli forledet til også å ete avgudsoffer. Men merk: han gjør det med vond samvittighet.
Hva så? Da går jo den svake – den bror som Kristus er død for – fortapt for din kunnskaps skyld, skriver Paulus, v. 11. Og da synder den sterke – han med kunnskap – mot brødrene, ja, egentlig også mot Kristus. For sin egen del trekker Paulus følgende konklusjon, v. 13: «Derfor, om mat volder min bror anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror.»
Derfor har han følgende holdning til slike ting som kan volde anstøt for sine brødre: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten» (1 Kor 10,23f.).
Han er også tydelig på enda en viktig holdning til slike ting som han selv holder av og gleder seg ved: «Jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noe få makt over meg» (1 Kor 6,12). Den herlige duften og smaken av kjøtt hadde tydeligvis ikke fått makt over ham.
Rock i den kristne forsamling
Annonse
Hva har dette med musikk i menighetslivet å gjøre? Noen kristne elsker rock, og har kunnskap om at rock (rytmer og toner) i seg selv er nøytralt og uten ånd. Og konkluderer med at da er vi jo frie til å ta rock inn i menighetssamlingene. Vi bytter bare ut de opprørske ordene med ord som har kristent innhold. Er vi da ikke frie? Har vi ikke rett til å underholde oss med all slags musikk?
Mon det. Paulus skriver om det å tale i tunger: «I en menighetssamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger» (1 Kor 14,19). Tungetalen har altså heller ikke fått makt over ham. For han er opptatt av hva som oppbygger menigheten. Derfor utøver han tungetale mest i privat bønneliv.
Personlig er jeg ikke så naiv at jeg ikke tror at Satan kan manifestere seg også i ulike musikksjangere.
Sett i lys av denne apostoliske holdningen, er det vanskelig for meg å forstå at prester og menighetsledere aktivt velger å presse inn fremmedartede rytmer og melodiføringer, enten det nå er i kirke eller i bedehus, bare fordi de personlig synes det er flott å høre på. Eller fordi det skal lokke unge til å bli værende i forsamlingen. Ja takk, begge deler-holdning.
Black metal
Det er andre sjangere enn rock. Hva med black metal? Skal vi tenke likt om denne sjangeren innen verdslig musikk? Vi må jo være konsekvente.
Store norske leksikon (SNL) innleder sin omtale av black metal slik: «Black metal er en sjanger innenfor heavy metal og underkategorien ekstremmetal. Sentrale musikalske kjennetegn i black metal er at lydbildet preges av høyfrekvent lyd, raske tempi og en utpreget ekstrem vokalstil som kan være skrikende eller hvesende. Tekstene er gjerne blasfemiske og konfronterende mot kristne verdier. Den visuelle estetikken er også en stor del av black metal. Den preges av svart-hvit ansiktsmaling (liksminke) og satanistisk symbolbruk, for eksempel opp ned-kors og pentagrammer.»
SNL drøfter også om det er tekstinnholdet, heller enn kulisser og musikalsk uttrykk, som definerer om det kan kalles hard rock: «Dette betyr at band som både ser og høres ut som black metal, men for eksempel har et kristent budskap, ikke regnes for å være black metal.»
Slik kan man også tenke om suggererende instrumenter og rytmer som er brukt i hedenske dansetilstelninger, der ofringer til avgudene og fedreåndene inngår som en sentral del av ritualet. Også dette blir brukt i kristent, offentlig tilbedelsesliv, innført av dem som er blitt glad i den slags musikk.
Annonse
Er også Satan intet i verden?
Vi har jo frihet og kunnskap nok til også å bruke denne musikken i våre forsamlinger, bare vi gir det et kristelig tekstinnhold, kunne man tenke. Musikk er jo nøytral, og Paulus har jo sagt om offerkjøttet at en avgud er intet i verden. Sant nok, men han har ikke sagt at Satan er intet i verden!
Mon vi har glemt at kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger?
Bibelen omtaler derimot Satan som en aktiv og virksom åndsmakt som har som mål å forføre også de troende, om det var mulig. Personlig er jeg ikke så naiv at jeg ikke tror at Satan kan manifestere seg også i ulike musikksjangere. For ikke å si i de menneskelige redskapene som komponerer og utøver denne type musikk.
Jeg har bevisst ikke satt meg fore i dette innlegget å drøfte hvorvidt musikk er nøytralt eller ikke, et adiaforon eller ikke. Det ville heller ikke overrasket meg om Paulus kunne ha inkludert ulike musikkformer i dette «alt» som han hadde lov til for sin egen del, men som han aldri i livet ville funnet på å innføre i menighetslivet. Fordi ikke alt gagner. Og fordi det kan bli til anstøt for den svake bror eller søster.
Ikke alt gagner
Derfor gir han oss følgende kloke oppfordring: «Men se til at dere ikke bruker friheten slik at den blir til anstøt for de svake!» (v. 9).
Dette perspektivet savner jeg i debatten om musikksjanger i den troende forsamling. Mon vi har glemt at kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger? Og at ikke alt gagner, selv om vi måtte ha lov til det?
