Debatt
Rockemusikken står som en konsekvent fornektelse av disiplin og selvkontroll
Frode Granerud har et nytt tilsvar til undertegnede i den pågående debatt om musikk (på Dagens nettside 28.05). Først et par ord ang. hans debattmetode: Han angriper undertegnede gjennom å fortegne mitt ståsted, samtidig som han i liten grad forholder seg til det som jeg faktisk sier.
Eksempel 1: «Men gjennom historien har det aldri vært vanntette skott mellom kirkemusikk og sekulær musikk.» Dette har jeg da aldri hevdet. Men jeg har påpekt det teologi- og liturgihistoriske faktum at det som foregår i det hellige rom – også musikalsk – skiller seg avgjort fra det som skjer i «verden».
Annonse
Eksempel 2: «- det blir for enkelt å knytte verdsliggjøring av menigheten til moderne musikk.» Jeg har ikke hevdet at moderne musikk er eneårsak til den verdsliggjøring som skjer i mange sammenhenger. Men jeg vil hevde dels at det at en tar i bruk disse musikkformer i seg selv er uttrykk for verdslig tankegang, og dels at dette i sin tur er medvirkende årsak til verdsliggjøring av menighetene. Og jeg har pekt på de idé- og teologihistoriske kildene til tankegangen. (De som måtte ha interesse av det, kan sette seg inn i «Musikktenkningens historie» av Ove Kr. Sundberg, 3 bind utgitt på Solum Forlag).
Selvfølgelig er bildet komplekst, og der er også andre faktorer med i bildet. Men gitt den sterke påvirkningskraft som ulike musikkformer har, er det alvorlig når de som har hyrde- og lederansvar i menighetene lukker øynene for den åndelige fare som en her står overfor.
Granerud gir til beste en postmoderne relativisme i forhold til det estetiske, en relativisme som typisk reduserer alle preferanser til smak og behag, til subjektivitet. I dette ligger det en fornektelse av en nesten 2000-årig teologisk tradisjon. Konsekvent nok beskylder han så oss som vil underkaste ulike kunstneriske ytringer prøving på etiske eller dogmatiske kriterier for å ville presse vår subjektive smak på andre, noe som følgelig blir en type hersketeknikk. Eller at en på dette området har forkastet den kristne frihet, noe som i teologisk forstand blir en fornektelse av evangeliet.
Mot dette vil jeg hevde at det er vanskelig å se det annerledes enn at Graneruds argumentasjon er lite annet enn en teologisk legitimering av egen musikksmak – etter eget utsagn er han «glad i rock».
Granerud etterspør kriterier. Kriteriene er ikke andre enn de som gis i kristen etikk og dogmatikk ellers. Men for å kunne anvende dem er det nødvendig å gjøre seg klart hva musikk formidler og hva som med dette er musikkens virkning.
For å ta noen eksempler fra ulike sjangere: Når sjamanen skal hensette seg i transe, anvender han sin tromme med en bestemt rytme. («Eine kleine Nachtmusik» egner seg ikke til dette!) Når en filmskaper skal preparere sitt publikum, anvender han ulike musikkformer velegnet for å hensette folk i den rette stemning. En kan godt tale om musikkskapte sjelstilstander.
Popmusikk er overfladisk og lett, og skaper kjedsomhet i møte med alt som ikke er tilsvarende overfladisk. Militærmarsjen anvendes for å få soldatene til å gå i takt, og handler derfor om den disiplin som alt militærvesen hviler på.
I motsetning til dette står rockemusikken som en konsekvent fornektelse av disiplin og selvkontroll, og derfor som et medium egnet til å fremme det hemningsløse. Av denne grunn ser vi også at all slags tøylesløshet og umoral har fulgt rockekulturen like fra starten av.
Annonse
Og av samme grunn er denne kulturens musikk noe som står i skarp motsetning til hellighet og gudsfrykt. Det hellige og rene skal kjennetegne Guds folk og dets tilbedelse. Gudstjenesten skal være «i Ånd og sannhet», ikke i kjød og verdslighet. Derfor skal musikkens rolle være å skape stillhet for Guds ord, slik at gudstjenesten blir i sannhet!
