Røde tall i Kristen-Norge krever både revisjon og visjoner

De siste ukene har Dagen hatt flere nyheter om underskudd i kristne organisasjoner og institusjoner. Mest dramatisk er kanskje situasjonen for de kristne skolene. 20 av de 31 kristne videregående skolene i Dagens oversikt gikk med underskudd i 2021.

For de fleste av dem er det snakk om beløp i millionklassen. En viktig årsak er at nedstenging av offentlige skoler under pandemien påvirket grunnlaget for beregning av støtte til friskolene i 2022. Det er med andre ord håp om at tallene vil se bedre ut til neste år.

Tallene er likevel en påminnelse om at de kristne skolene er sårbare for både uventede hendelser og skiftende politiske prioriteringer. Det siste fikk vi en påminnelse om i juni. Støre-regjeringen trakk på smålig vis tilbake 1,5 millioner kroner i kapital- og husleietilskudd som de hadde bevilget måneden før.

På et politisk plan er det avgjørende å arbeide for at de kristne skolene skal ha levelige kår. Det handler om å ivareta Norges menneskerettslige forpliktelser til å gi rom for slike skoler. Men det handler også om å gi et bedre norsk utdanningstilbud gjennom større bredde av alternativer.

Aktive kristne kan imidlertid ikke tillate seg å tenke at de har gjort sitt ved å stemme på partier som er positive til friskoler. De kristne skolene er i vår tid en av de viktigste arenaene for å formidle kristen tro og tenkning. De gir også gode muligheter til å arbeide diakonalt. Her kan elever og foreldre, uavhengig av egen tro og bakgrunn, få merke at det er kristne som vil møte deres behov og gi god bagasje for livsreisen. Derfor kan ikke de kristne skolene betraktes isolert fra virksomheten i Kristen-Norge for øvrig.

Selv om det heldigvis er flere kristne organisasjoner som har en sunn økonomi, kommer vi ikke fra at mange strever med å få hjulene til å gå rundt. Hver virksomhet må svare for seg, men det kan være grunn til å spørre om det er for mange hjul som skal holdes i sving.

Mange av de kristne organisasjonene og virksomhetene som vi har i dag, ble etablert under helt andre betingelser enn de som gjelder nå. Det aktive kristenfolket talte flere, og vilkårene for å engasjere seg i det frivillige misjonsarbeidet var annerledes.

Arbeid som det i sin tid var visjonært å starte, kan det på et senere tidspunkt være mer visjonært å avslutte enn å fortsette. Poenget bør ikke være at Kristen-Norge skal ha flest mulig virksomheter, men være best mulig tilpasset de aktuelle utfordringene.

De som er enige om at de kristne skolene er en helt spesielt viktig satsing i årene som kommer, bør spørre seg hvordan man kan bidra til at disse får gode vilkår. Det handler naturligvis om å sende elever dit, stille opp på frivillig basis for eksempel i styrer eller på dugnad, og å søke jobb der hvis man er kvalifisert og motivert.

Men kan det også være tid for at bevisste kristne med økonomisk kompetanse, initierer et samarbeid for å bidra til tryggere økonomi for kristne skoler? Finnes det kapital og andre ressurser som man kan frigjøre, enten i organisasjoner eller privat, som kan bidra til dette?

All kristen virksomhet er blitt startet ut fra en visjon, et mål man ser for seg. Man opplever å ha fått et kall og et ansvar for å realisere dette. Men med tiden kan man risikere at virksomheten blir sitt eget mål. Derfor er det viktig med revisjon, som konkret betyr å se på nytt.

Kristen virksomhet vil ofte leve best på en slags eksistensiell grense. Det skyldes at målet ikke er økonomisk overskudd, men å nå lengst mulig. Og man driver best med en klar erkjennelse av å være avhengig av Guds velsignelse. Men hvis man mer eller mindre kontinuerlig er i krise og går med store tap år etter år, kan det være verdt å spørre om man bør fortsette. Kan det være bedre å overlate kapitalen sin til andre?

De kristne skolene er ikke det eneste eksempel på virksomheter som kunne trengt mer oppmerksomhet og tilfang av ressurser, men de er trolig et av det beste.