Rolf Kjøde: Vokser fellesskapet bare kirken tilbyr billig nok?

Hvor åpent skal nattverdsbordet være? Spørsmålet er blitt aktualisert av at nylig pensjonert biskop Atle Sommerfeldt har stilt seg åpen for at mennesker uten kristen tro og med tilhørighet i ulike religioner kan inviteres til å delta som gjester når brød og vin deles ved Herrens bord.

Skal vi bare gjøre oss av med det rammeverket som har knyttet seg til nattverden i to tusen år?

NT forteller om Jesu første nattverd med disiplene langfredag midt under det jødiske påskemåltidet. Seinere samlet de første Jesus-troende seg om brødsbrytelse og forkynnelse den første dagen i uka (Apg. 20,7).

Rolf Kjøde: Eit steg tilbake – for å løfte fram

Kombinasjonen av brødsbrytelse som et større måltid og som nattverd under ett bekreftes av Paulus i 1 Kor 11 når han gir videre det han har fått overlevert. Der foreskriver han at nattverden skal deles i troens fellesskap, og at vi som mottar nattverden skal prøve oss selv og være oss bevisst at det er Jesu kropp og blod vi mottar.

Katekesen «De tolv apostlers lære» fra før år 100 slår fast at nattverden bare skal deles ut til dem «som er døpt i Herrens navn». Dette svarer fullt ut til det vi vet om den kristne gudstjeneste før rikskirken ble til på 300-tallet. Udøpte ble sendt ut av den åpne gudstjenesten så bare de døpte troende ble igjen i nattverdsfeiringen.

Det er forståelig at den pensjonerte biskop leter etter lyspunkter. Over halvparten av kirkemedlemmene i hans gamle bispedømme svarte i 2018 agnostisk/ateistisk at de slett ikke trodde på Gud. Hva de hadde svart om de fikk spørsmål om tro på Jesus, vet vi ikke, men vi må anta at tallet på ikke-troende ville være langt høyere.

Gud har blitt terapeut. Synd har blitt «psynd»

Spørsmålet er om det hjelper å senke alle terskler til under gulvnivå. Samsvarer drop-in-dåp eller vidåpne nattverdsbord med de hellige handlingers bibelske innhold og med kallet til omvendelse, tro og etterfølgelse? Vokser fellesskapet av Jesu etterfølgere bare kirken tilbyr billig nok?

Ingen empiri støtter en slik tankegang, og teologien bak er ganske ny og spesialdesignet for folkekirker i tilbakegang. Sosialdemokratiets «alle skal med» blir til et folkekirkelig «alle er med», uavhengig av trosidentitet. Minst av alt tar dette folks egen trosoppfatning på alvor.

Nattverdsstatistikken har rett nok vært folkekirkens lyspunkt i noen tiår. Flere i randsonen til trosfellesskapet har fått frimodighet til å bryte gamle mønster der de kjente uverdighet, og godt er det.

Frekvensen av nattverdsfeiring i gudstjenestene har steget kraftig over tid, slik at mange nå har nattverd hver søndag, og godt er det også. I min ungdom ble det diskutert om nattverd en gang i måneden var et tegn på sakramentalisme.

De seinere årene har vi fått et fornyet syn på barnet som naturlig del av trosfellesskapet og dermed også på deres deltakelse i nattverd under foresattes oppsyn, noe det også er grunn til å glede seg over.

Et fjerde element som trolig har bidratt de aller seineste årene er forenkling fra knelende til vandrende nattverd og utdeling med dypping.

Denne siste endringen trenger kritiske motstemmer. Hvilken gevinst skal det være av å ta ned måltidsdimensjonen, fjerne handlingen «drikk av det», redusere alterringens symbolikk i fellesskapet med hverandre og de hellige som tar del i det evige måltidet, og ta bort ei dyrebar stund i fokusert ro og bønn når vi kneler eller sitter?

Dramatikken i den pensjonerte biskops utspill, ligger likevel i hvor dypt han griper inn i både nattverdsteologien og religionsteologien. Han sier åpent at vi må frigjøre oss fra forbindelsen mellom tro og nattverd og forstår nattverden som et uttrykk for Guds raushet.

I lys av at nattverden primært «forkynner Kristi død [for våre synder] til han kommer», blir «raust» et platt adjektiv, uten gode bibelske ekvivalenter verken på gresk eller hebraisk.

Heldigvis har de fleste rabbinere og imamer mer gangsyn enn det Sommerfeldt synes å utøve, så de hjelper sine tilhørige til å unngå religionsblanding. I misjon er det nettopp ytre handlinger som dåp og nattverd som tydeliggjør tilhørighet til Kristus ved troen.

De markerer for omverdenen at jeg nå ved troen på korsets dyre nåde tilhører Jesus og hans fellesskap av disipler. Nattverden gir oss nådens gave som er for alle, men uten tro på Jesus har ikke mennesker del i fellesskapet om nattverdens gave.