Rotløshet, savn og Ulf Ekman
Jeg tror denne rotløsheten, det noe ensidige fokuset på det nye og moderne og de følelsene, genererer en tomhet i oss mennesker. Vi trenger mer enn bare herlige følelser og en god stemning, skriver Sunniva Grimstad Nilsen.
Søndag for en uke siden sprakk nyheten om at Ulf og Birgitta Ekman, grunnleggerne av Livets Ord i Uppsala, og kanskje de viktigste bidragsyterne og pionerene innen den pinsekarismatiske, amerikanskinspirerte trosbevegelsen i Norden, konverterer til Den katolske kirke.
Og reaksjonene er ikke uteblitt. Mange har uttrykt sjokk, sorg og vantro. Andre har ventet på nyheten. Men jeg tenker, hvorfor bruke så mye tid og energi på å reagere?
Hvorfor ikke heller reflektere over mulige årsaker til en slik avgjørelse?
Hva forteller det oss? Hva kan vi lære av det? Kunne det vært meg?
Jeg er selv en del av en av disse nyere menighetene med sin såkalte frie gudstjenesteform, fokus på lovsang og tilbedelse, og en sterk betoning av den enkeltes personlige gudsliv.
Og i løpet av mine tolv år i denne menighetssammenhengen, har jeg fått del i en åpenbaring og en visjon jeg aldri ville vært foruten, og som jeg ikke er villig til å gå på kompromiss med. Det er derfor lite sannsynlig at jeg ville ha gått samme veien som Ekman med det første.
Likevel har jeg en viss forståelse for deres vei og deres valg. For jeg bærer selv på et savn.
I all vår frihet og glede, lovsang og hengivelse, midt i alle de gode følelsene, kjenner jeg på en utilfredshet. Jeg savner rett og slett litt mer kontakt med røttene våre, arven vår.
Jeg savner en bevissthet om at vi, selv om våre menigheten en gang brøt med de etablerte kristne kirkesamfunnene som var den gangen den nye åpenbaringen kom, er en del av noe større, ikke bare geografisk, men også historisk.
Det kan virke som om vi har hoppet bukk over 2000 år med kirkehistorie i vår iver etter å finne tilbake til det genuine og opprinnelige, som beskrevet i Det nye testamentet, og glemt at Gud har gitt mennesker åpenbaring på linje med oss, også i de 2000 årene som har gått siden Jesu tid.
Og vi har tatt avstand fra mange tradisjonelle trosuttrykk i frykt for å stivne i ytre, trange rammer og tom religiøsitet, ja, rett og slett ikke være «åndelige» nok.
Men var det nå egentlig formene som var problemet? Ser vi ikke at også vi har stivnet i våre mønster, bare i motsatt ende av skalaen?
Gud selv viser i sitt Ord at Han ikke er likegyldig til tilhørighet og røtter. Det var et krav til Israelsfolket at de kunne gjøre rede for sine forfedre.
Og for Israelsfolket var det ingen motsetning mellom å synge «Syng en ny sang for Herren» og å synge de samme salmene de hadde fått fra Moses og David og andre, om igjen og om igjen, år etter år etter år.
Men i våre nye, moderne menigheter, vokser det i dag opp en generasjon som ikke aner hvilke sanger og salmer forfedrene våre brukte til å prise den samme Gud som de tilber, og går dermed glipp av verdifull åpenbaring.
De kjenner ikke ordlyden i trosbekjennelsen, det «trosdokument» alle kristne kan bekjenne seg til, uansett tid, sted eller kirkesamfunn. De er på mange måter blitt rotløse.
Jeg tror denne rotløsheten, dette noe ensidige fokuset på det nye og moderne og de gode følelsene, genererer en tomhet i oss mennesker.
Vi trenger mer enn bare herlige følelser og god stemning. Jeg tror (og vet) at det hos mange etter en stund melder seg en lengsel og et behov for noe mer, et behov for å føle at de hører til i en sammenheng som er større enn den lokale menigheten, et behov for å oppleve seg som en del av noe tidløst.
Slik det har vært til nå, har mange av disse menneskene følt seg tvunget til å gjøre som Ekman nå har gjort, gå bort fra sin egen menighet, og kanskje svelge noen kameler med det samme, for å få det de lengtet etter. Må det være sånn?
Nei, det skulle ikke trenge å være sånn. Det burde være fullt mulig å åpne opp for en større uttrykksrikdom iblant oss.
Det skulle ikke være nødvendig å måtte gå på kompromiss med teologien for å få dette «mer» vi lengter etter.
Vi må komme bort fra den destruktive enten-eller-holdningen vi mennesker ofte havner i, og inn i et inkluderende, vidtfavnende, raust menighetsliv, hvor det er like naturlig å ha en gudstjeneste med litt mer fastlagte, liturgiske element, som å ha en gudstjeneste hvor Guds nærvær kommer så sterkt under lovsangen at det ikke blir tid til preken.
Hvor det er like pop å synge en 400 år gammel salme som en lovsang fra siste plata til Anders Skarpsno, hvor en ikke ugleser verken ytre, symbolske uttrykk for et indre liv - eller mangelen på det, hvor en anerkjenner den intellektuelle tilnærmingen til Gud på linje med den følelsesmessige, hvor teologer og lekfolk kan stå hånd i hånd og tjene det samme formålet, og hvor hverdags-gudslivet blomstrer som en blomstereng med en masse ulike blomster!
La oss være som de gode skriftlærde fra himmelrikets skole, som Jesus snakker om, som er å likne med en husbond som har både nytt og gammelt å hente fram av sitt forråd (jf. Mat 13:52).