Rus og menneskeverd

Ifølge NRK nyheter får noen utvalgte rusmisbrukere nå komme til Ullevål sykehus i Oslo for å få en sprøyte med gratis heroin to ganger om dagen. Dette, som skal være en prøveordning, skal etter hvert også utvides til Bergen og prosjektet skal vare i tre år.

Ved første øyekast kan dette se ut som sak som bare angår to storbyer her i landet. Men slik er det ikke. For det første trekkes rusavhengige mennesker fra hele landet til de store byene for å få tak i stoff.

For det andre vil et slikt nytt, medisinsk tilbud utfordre en rekke etiske problemstillinger som i høyeste grad angår hver og en av oss på samme måte som vi ble utfordret av debattene om sprøyterom og LAR-behandling.

Heroinet de narkomane får utdelt er produsert i Sveits, og er kjøpt av norske helsemyndigheter på lovlig vis. Her er det ingen narkotikakarteller inne i bildet.

Man kan likevel spørre om det er greit at det er norske skattebetalere som må betale for giften. Men samtidig er det jo også slik at fellesskapet finansierer mye annen, livsnødvendig medikamentell behandling.

Et annet viktig spørsmål som den nye praksisen reiser, er om det er rett å hjelpe mennesker til å fortsette misbruket. Hittil har det vært vesentlig å hjelpe mennesker ut av misbruket.

Hvis vi skal sammenligne med det største rusproblemet i landet vårt, alkoholbruk, så er det ikke mulig å tenke seg at noen vil foreslå å dele ut alkohol i kontrollerte former med argumentasjonen om at misbrukerne skal få et bedre liv.

I alkoholpolitikken har de som bestemmer vært konsistente i all tid i forhold til å begrense tilgjengeligheten på alkohol. Slik vil det fortsatt være også under den sittende regjering, dersom vi skal kunne ta valgløfter og regjeringsprogram på alvor. Men det skal altså ikke gjelde alle rusmidler, bare de lovlige.

3. juni i fjor avviste Stortinget regjeringens forslag til rusreform. Noe av hovedinnholdet i den var hjelp og behandling framfor straff samt legalisering av narkotikadoser til eget forbruk. Å dele ut brukerdoser av heroin to ganger om dagen til utvalgte misbrukere kan muligens betraktes som en snikinnføring av deler av reformen som våre folkevalgte har sagt nei til.

Men så er det også slik at mange tiltak som er satt inn mot narkotikamisbruk faktisk ikke virker. Behandlerne fortviler over hvor vanskelig det er å få de tunge misbrukerne ut av avhengigheten.

Da må et annet vesentlig moment introduseres i debatten: Er det bedre å gi tunge avhengige behandling med rusmidler, og bidra til å gi dem et verdig liv? Eller skal vi la disse menneskene fortsette et liv i fornedrelse med prostitusjon og grov kriminalitet slik at de kan tilfredsstille hungeren etter mer rus?

Vi vet at mennesker som bytter livsfokus fra rus til Jesus har kommet seg ut av misbruket. Omvendelse fungerer også på avhengighet. Men når heller ikke det virker, må det være riktig å sette inn tiltak som ivaretar menneskeverd og verdighet for den enkelte.