Rut eller Haman?

Når Gud kaller Abraham i 1. Mosebok 12 gir han en pekepinn om at det vil bli mennesker som kommer til å velsigne og mennesker som kommer til å forbanne hans etterslekt. Slik sett er det interessant at GT inneholder to forskjellige bøker hvor hedninger («ikkejøder») spiller en hovedrolle, nemlig Ruts bok og Esters bok. Bøkene forteller om to hedninger hvor den ene velsigner det jødiske folk og den andre forbanner dem.

I Ruts bok møter vi hedningkvinnen som velger både å tro på Israels Gud og velsigne Hans folk. Rut sier det så gripende til sin jødiske svigermor Noomi: «Din Gud er min Gud» og «Ditt folk er mitt folk».

Det ender opp med at hun får en fremtredende plass i ættetavlen til Jesus. Fremtredende i den forstand at hun er en av kun fem kvinner som nevnes i Jesu ættetavle i første kapittel i Matteusevangeliet.

En annen av kvinnene som nevnes er den prostituert hedningkvinne fra Jeriko, som også velger å velsigne det jødiske folk, nemlig Rahab. Rahab hjalp jødene da de skulle innta Jeriko.

I Esters bok leser vi om hedningen Haman som vender seg imot jøden Mordekai og hans folk. Historien skrider frem i hovedsetet for det persiske riket om lag 2500 år tilbake.

Haman legger både Mordekai og jødene for hat. I hagen sin bygger han en galge hvor han planlegger å henge Mordekai. Med listighet får han ustedt et kongelig opprop til å utslette det jødiske folk.

Men den som blir hengende i galgen er Haman selv og jødene vinner en mektig seier. Esters bok er i Bibelen unik siden Gud ikke nevnes, men Hans omsorg og hjelp er tydelig til stede.

Rut og Esters bok illustrerer hvordan hedninger velger å velsigne eller forbanne det jødiske folk. Det har alltid vært en ond Farao, en Haman, en Goliat, en Sanballat, en keiser Hadrian, en Hiter, en Arafat.

Samtidig har det også vært hedninger som gjør godt mot og velsigner det jødiske folk. Disse kontrastene og motsetningene har alltid vært til stede. Under andre verdenskrig var nazi-regimet og dets ledere dedikert til å utslette det jødiske folk, samtidig var det tyskere som var villige til ofre livet for å hjelpe dem.

Før Israels opprettelse var det her i Norge en klassisk oppfatning blant teologer at jødene ikke ville få sitt land tilbake. Samtidig samlet forkynner Rein Seehus inn underskrifter blant kristne nordmenn som tok til orde for at Norge måtte støtte opprettelsen av Israel.

Selv dro han til FN i New York for aktivt å engasjere seg i at jødene skulle få sitt land tilbake.

Disse motsatte kreftene gjør seg gjeldene også i dag! På den ene siden er det mennesker som er villig til å sprenge seg selv i lufta bare de rammer jøder, og på den andre siden er det kristne over hele verden som både ber og arbeider for dette folkets beste.

Onsdag 22. september ble Durban IV-konferansen i regi av FN avholdt, heldigvis ble den boikottet av over 30 stater deriblant USA, Canada, Frankrike og Australia. Årsaken til boikotten var at konferansen operer i sin agitasjon mot Israel med antisemittisme. Norge, derimot, deltok.

Den opprinnelige Durban-Konferansen i 2001 som skulle bekjempe rasisme ble i stedet en arena for rasisme mot jøder i Israel. Den jødiske journalisten Michael Belling var til stede i 2001, han utalte til The Detroit Jewish News: «Demningen for det åpenlyse jødehatet ble åpnet i Durbans gater på en måte som man ikke hadde opplevd siden 1930-årene».

Samtidig med Durban-konferansen arrangerte IKAJ sitt årlige løvhyttefest-arrangement i Jerusalem, også i år foregikk dette digitalt på grunn av Covid-19. IKAJs løvhyttefest samler normalt deltakere fra omkring 100 nasjoner og har blitt det årlig største kristne arrangementet og det største turistarrangementet i landet.

Da IKAJ ble startet i 1980, bare 35 år etter Holocaust, var det forståelig nok en dyp skepsis mot oss som kristne. I løpet av disse 40 årene har det skjedd en dramatisk positiv forandring. I dag blir «de kristne som tror på Bibelen» omtalt som landets beste venner av israelske ledere.

Det er interessant at disse to konferansene fant sted på samme tid. De representerer to motsatte globale bevegelser. Den ene ønsker å bringe trøst og omsorg til den gjenfødte jødiske nasjonen og til landets innbyggere, minoriteter inkludert. Den andre ønsker å bekjempe og fremme fiendskap og hat mot det samme landet.

Det pågår en kamp omkring Israel og det globale jødiske folkets eksistens. Jødehatet er eldgammelt, og fiendskapet mot Israel gjør seg i dag gjeldene på mange ulike arenaer.

Dypest sett er denne kampen åndelig, det er ikke for ingenting at Bibelens Gud omtaler seg selv som «Israels vokter».

I dag pågår det en prosess av forsoning og forbrødring mellom kristne og jøder etter nesten 2000 år med kirkelig erstatningsteologi og antisemittisme. Jeg tror oppriktig at Gud kaller alle kristne til å få del i forståelsen av Guds Ord og planer når det gjelder denne nasjonen.

I hvert fall står vi alle sammen i gjeld til dem fordi vi har fått del i deres åndelige goder slik Paulus slår fast i Romerbrevet 15.27. Jeg oppmuntrer deg til å følge eksempelet til Rut.