Rystende innblikk i Norges svar på Knutby

Søndag lanserer TV 2 seks episoder av dokumentarserien «Vårt lille land» med overskriften «Under Guds øye». Journalist Tonje Steinsland tar oss med på innsiden av menigheten Sannhets Ord Bibelsenter på Slemmestad i Asker.

For mange av Dagens lesere er dette kjent landskap, etter de omfattende reportasjeseriene vi publiserte i 2016 og 2021. Sannhetens Ord Bibelsenter er det nærmeste vi i Norge kommer Knutby. Det erkjenner, interessant nok, også menighetens grunnlegger, Normann Olsen, i dokumentaren.

Min kollega Birgit Opheim har fulgt Sannhetens Ord i nærmere ti år. Hun er med i en ekstraepisode av Dagen-podkasten Tore og Tarjei der vi snakker om TV 2-serien. Der møter vi blant andre deler av familien til ham som ikke hadde hatt kontakt med foreldrene sine på over 20 år, selv om de bodde i nærheten.

Du kan høre episoden her eller der du lytter til podkast:

Samme lederskap

Sannhetens Ord eksisterer fortsatt, og lederskapet er stort sett det samme. Men ikke helt. Og nå er det bare noen titalls medlemmer igjen.

For under pandemien, nærmere bestemt våren 2021, skjedde det noe. Det omtalte også Dagen den gangen.

På grunn av nedstengningen kunne ikke menighetsmedlemmene møtes like ofte som de pleide. Flere fikk rom til å tenke mer selv. Noe raknet i de prosessene. Regimet slo sprekker, får vi høre i «Under Guds øye».

På samme tid kunne vi på menighetens nettsider lese at Astrid Bentsen, en kvinne som nå er nærmere 90 år, ikke lenger stod oppført som bønne- og omsorgsleder. Hun hadde lenge hatt en sentral rolle i menigheten, og blir av mange sett på som den som egentlig trakk i trådene.

I dokumentaren får vi høre hvordan hun stort sett brukte dagene sine på å være i telefonen med medlemmene. Hun ble opplevd som omsorgsfull av mange. Samtidig hadde hun full kontroll på hva som rørte seg i menigheten.

Hun samtalte med dem om alt fra frisyrer til bilkjøp, hva man skulle gjøre i helgen, hvilke fysiske grenser kjærestepar burde ha, hvor medlemmene burde bo og arbeide, hvor mange barn spesifikke ektepar burde få, hvordan de skulle oppdra barna sine, og visstnok også når og hvordan de burde ha sex. Det hele ble pakket inn i et åndelig språk, som også har gitt dokumentarserien dens navn – «Under Guds øye».

Lederskapet har over år ikke villet la seg intervjue. Det er tilfellet her også. De har sendt TV 2 en skriftlig tilbakemelding som blir gjengitt i alle episodene.

Handler også om teologi

Det er sterkt, rørende og flere ganger rystende å følge journalist Tonje Steinslands samtaler med de tidligere medlemmene. Hun stiller flere svært viktige spørsmål.

Et av de viktigste er dette: «Hva fikk et hundretalls oppegående kristne til å miste sitt eget indre kompass?»

Menighetens grunnlegger, den joviale Normann Olsen, svarer etter min mening for overfladisk på dette spørsmålet når han ikke erkjenner at menighetens teologi var en medvirkende faktor.

1990-tallet

For å forstå fenomenet Sannhetens Ord må vi tilbake til 1990-tallet. For mange i norsk frikirkelighet var denne perioden preget av forventning om gjennombrudd. Sannhetens Ord ble en del av denne bølgen, med betoning av både kristen disiplin og åndskamp.

Vi får også høre at fellesskapet hadde gode kvaliteter. Om noen trengte hjelp, for eksempel i forbindelse med flytting eller annet slags praktisk arbeid, kunne det fint komme 40 personer som ville hjelpe til. Sånt skaper tilhørighet.

«Ikke engang i tankene...»

Men vi får et eksempel på de teologiske problemene når et for de fleste nokså ukjent vers i Forkynnerens bok blir gjort til en sentral del av kulturen i menigheten. I kapittel 10, vers 20 hos Forkynneren leser vi: «Ikke engang i tankene skal du forbanne en konge, selv ikke i soverommet må du forbanne en rik.»

Når idealet er å «tro det som det står», og man ikke anerkjenner behovet for mer utførlig teologisk gjennomtenkning og åpen diskusjon, ser vi her hvor giftig misbruk av et bibelvers kan være.

For her skulle altså ikke medlemmene verken tenke kritiske tanker eller snakke kritisk om lederskapet i menigheten. Selv ikke med sine ektefeller eller sine barn. Og siden lederskapet hadde profetisk innsikt i det profetiske, kunne de fange det opp også det medlemmene tenkte. Kontrollen er total.

Politisk populisme

Det er rimelig lang vei fra en slik kultur til idealet om det myndige lekfolk. Og man kan ikke gi de fire-fem personene i lederskapet all skyld for at denne kulturen fikk feste seg.

Her er det nødvendig å ta et mer grunnleggende oppgjør med en teologisk tilnærming som har ubehagelig mange fellestrekk med politisk populisme. Man insisterer på at komplekse spørsmål har enkle svar, og avviser kritikk, gjerne med henvisning til at kritikerne er liberale, lunke eller frafalne.

Det er forståelig at mange har behov for oppgjør med dem som har hatt lederansvar i en slik sammenheng. Samtidig kan det være ekstra lang vei til erkjennelse for dem som har vært arkitekter i en slik kultur. Derfor er det klokt å ha nøkterne forventninger til graden av erkjennelse hos dem.

Og for noen kan det være nødvendig, som en av deltakerne sier i dokumentaren, å erkjenne at man ikke bare har vært offer, man har også vært del av et system som har påført mennesker dype sår, sår som i mange tilfeller har blitt til arr.

Barneoppdragelse

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg er beskrivelsene av hvordan barna har blitt oppdratt. Det er hjerteskjærende å høre foreldre og besteforeldre beskrive sin egen anger over ting de har gjort og ting de har unnlatt, i erkjennelsen av at verken de eller etterkommerne deres noen gang får disse årene tilbake.

Kontrollen i menigheten har gitt fryktelige utslag. En av kvinnene forteller at hun fra barneskolealder ofte stod alene i friminuttene for å ikke bli besmittet av verden.

En annen forteller om hvor viktig det angivelig var at barna ikke ble bortskjemt. Som direkte følge av dette lot hun det lille barnet sitt ligge og skrike. Senere viste det seg at barnet trengte medisinsk tilsyn. Det hadde tydeligvis ikke veiledningen i menigheten tatt høyde for.

Normann Olsen, som grunnla menigheten, forteller, sjokkerende nok, at det lengste han og konen vært barnevakt for de to barnebarna sine er tre kvarter.

Nå er begge barnebarna over 20 år. Og de var med i menigheten. Men familien skulle ikke ta for stor plass, het det seg.

De små skrittene

Det er de små skrittene som gjør det. Om det skal være mulig å svare på Tonje Steinslands spørsmål om hva som gjør at man mister det indre kompasset, tror jeg svaret ligger her et sted. De små skrittene, hvor man aksepterer noe man egentlig ikke støtter, i stedet for å sette ord på det man tenker. Og når lederskapet blankt avviser ubehagelige spørsmål.

Det er når respekten for lederen overtar plassen til ens egen dømmekraft. Det er når enkeltmennesker får lov til å ture frem som de vil, under dekke av å være salvet av Gud.

Og dette handler ikke bare enkeltpersoner, verken i Sannhetens Ord eller andre steder. Dette handler også om teologi og kultur.

Og dette er ikke bare noe som kunne skje den gangen i det som ble kalt trosbevegelsen. Dette er aller mest menneskelige mekanismer som kan gjøre seg gjeldende både i politiske og religiøse miljøer, både før og nå.

Tatt ting lenger

Derfor er det for enkelt å bare se på historien om Sannhetens Ord som historien om en sekt. For denne teologien kom fra et sted.

Og når vi ser på opptak fra møtene, når vi hører sangene, når vi ser de mange videoklippene fra Israel, ser vi at i denne spesielle menigheten er det særtrekk som mange frikirkelige – også jeg selv – kan kjenne igjen fra egne sammenhenger. Sannhetens Ord har ikke først og fremst funnet opp noe nytt, men de har tatt ting lenger.

De som står frem i denne dokumentaren fortjener takk for sitt mot. For deres del er det bare å håpe at sårene kan få gro best mulig. For vår alles del er det grunn til å huske at dette ikke bare handler om noen andre. Usunne og farlige maktstrukturer kan også vokse frem i tilsynelatende solide demokratier.