Rystende om Guds dom
Jan Ernst Gabrielsen er rystet over kritikken mot «22. juli-profetien». Jeg, og mange med meg, er like rystet over at Jan Ernst Gabrielsen og hans likesinnede ikke klarer å forstå kritikken.
I sitt debattinnlegg sier han blant annet dette: «Det er et «gospel light» hvor Gud skal pyntes på og forklares slik at han passer for nåtidens «forstandige» mennesker». Med andre ord, om man ikke kjøper tesen om at terrordåden 22. juli var en straff, eller en advarsel fra Gud, da forkynner man en «gospel light».
Videre sier han at «Du rører ved grunnleggende og klassisk evangelisk bibelforståelse som er helt klar på at ulykker og katastrofer kan være Guds advarsel eller dom over synd og ugudelighet». Er dette virkelig så krystallklart? Klassisk evangelisk bibelforståelse prater jo om at vi lever i nådens tid, og at Gud ikke sendte sin sønn for å dømme verden, men for å frelse.
Annonse
Det er mulig å gjøre to ting på en gang. Tro på hele Bibelen, tro på behovet av omvendelse, tro at et land uten moral raskt forfaller, tro på at Gud dør på korset for min skyld, tro på at Bibelen er helt og fullt Guds ord til oss, og samtidig være helt overbevist om at det er absurd å bruke Bibelen som belegg for å si at 22. juli var en straff/advarsel fra Gud her og nå. Det fins ingen bibelvers som gir hverken meg eller noen andre rett til å si at akkurat disse ungdommene ble drept av Gud på grunn av sitt partis syn på Israel.
LES: Om ulukker som Guds åtvaring
Betyr dette at vi slutter å tro på dommens dag? Nei, jeg tror fortsatt på den dagen, men ikke som en overraskende kollektiv avstraffelse ut av intet her og nå, men som en individuell og rettferdig regnskapsdag etter døden. Det er faktisk noe annet enn det som skjedde den 22. juli.
Det kritikken handler om, er jo at « 22. juli-profetien» blir veldig spesifikk. Man er skråsikker på at akkurat denne hendelser handler om at Gud vil advare nasjonen. Men hvorfor er det denne hendelsen som er Guds røst til oss? Hva med Holocaust? Var det også en dom fra Gud? Eller den store mengden terror i Israel for 10 år siden? Eller hva med rakettene som blir sendt fra Gaza i dag? Skal man se på Hamas som Guds røst til Israel? Som Guds dom for Israels dårlige behandling av palestinere?
La det være klart, jeg mener ikke dette. Men de eksempler som vi har i GT, handler jo like mye om Guds dom over Israel, som Guds dom over hedninger. Jeg mener, om vi bruker GT i dag for å dømme hedninger, burde vi ikke da bruke den på samme måte overfor jødene? Likevel er jeg temmelig overbevist om at ingen i fanklubben til «22. juli-profetien» er enige i denne måten å bruke bibelen på. Denne bruken av Bibelen kan fort bli veldig feil. Særlig om de samme argumentene fra Bibelen rettes mot Israel.
LES: Mer ufølsomt enn barmhjertig
Det er stor forskjell på å tale generelt om forholdet mellom moral og et lands fremgang, og det å dømme enkelte tragiske hendelser. Vi mener altså fortsatt at vi skal la Gud bygge vårt land, og at kristne verdier hentet fra Bibelen er de beste byggesteinene, og at mangelen på det samme vil ødelegge landet. Dette er altså mulig å tro på, uten å forvandles til en dommer over Arbeiderpartiets yngste medlemmer. Samtidig, om du først mener at Gud dømmer her og nå, så blir det veldig snevert å bare bruke holdningen til Israels politikk som målesnor.
Om nå Gud tenker å straffe oss her og nå (og ikke etter døden), hvorfor bare begrense det til spørsmålet om Israel? Hva med vårt forhold til svake? Hva med vårt forhold til innvandrere? Hva med vår vilje til å hjelpe? Hva med materialismen, egoismen? Hva med pengebegjæret? Hva med korrupsjon, som når tv-predikanter manipulerer sine seere? Hva med ødeleggelsen av skaperverket? Hva med vold i hjemmene? Eller hva med de som taler i Guds navn, uten at han har gitt de retten til å gjøre det? Det fins jo veldig mye umoral som er like (eller mer) ødeleggende på vårt samfunn, enn ikke-kristnes syn på konflikten i Midtøsten.
Annonse
Eller om vi tar det i en annen retning: Sender Gud sykdom til oss i dag for å straffe oss? Tolker du også alle andre personlige ulykker, sykdommer og tragedier i samme skjema? Altså, at det alltid er Gud som står bak når noen blir syk? Tenker du som forsvarer 22. juli-boka også sånn om ditt eget liv? Når dine nære og kjære blir syke eller opplever en ulykke, er det da også alltid Gud som dømmer? For det kan vel ikke være sånn at du har en teologi overfor politiske meningsmotstandere, og en annen overfor dine egne?
Forsvarerne av 22. juli-boka er så skråsikre i sin sak, ja, flere går faktisk så langt som å si at de som ikke er enige i boken om 22. juli, de er liberale og delaktige i forfallet. Dette er jeg dypt uenig i. Jeg ser det faktisk motsatt. Om man går så tydelig ut som dere gjør, og sier at 22. juli er en frukt av Aps Midtøsten-politikk, at dette er Guds dom, da står dere i fare for å misbruke Guds navn. Dere gir Gud skylden og ansvaret for noe som han ikke har noen skyld i. Som jeg ser det så var dette ikke Guds stemme til nasjonen, dette var den ondes stemme av frykt og død.
Dette er ikke et spørsmål på liberal/konservativ-aksen, eller bibeltro/verdslig-aksen. Man kan altså utmerket godt være helt uenig i bokens konklusjon, og samtidig være godt forankret i en klassisk bibeltro kristen tro. Ja, man kan faktisk være uenig, fortsatt se på hverandre som brødre, ja, sågar erkjenne at bak denne boken ligger egentlig ikke en lengsel etter å heve seg over alle andre, eller en bestialsk trang etter å dømme andre, men en lengsel etter et Norge som søker Gud. Teologien og konklusjonen er altså i mine øyne helt absurd. Ja, faktisk kontraproduktiv om målet er å lokke flere til å se Jesus. Men lengselen etter vekkelse, denne lengselen deler vi.
