Så feil kan man ta
«Jeg tenkte at vi ikke kunne dra på mer enn nødvendig, her var det viktig å komme seg raskt unna, og jeg forsikret familien min om at irakiske militære styrker kom til å være på plass i løpet av få timer, og drive IS tilbake. Jeg var helt sikker på det. Men så feil kan man ta», forteller Elias.
Elias (48) trodde at IS-okkupasjonen av hjembyen bare skulle vare noen timer. Ett år etter flukten fra Sinjar, innstiller han seg på at han og familien aldri kommer tilbake til hjemmet de forlot.
Natt til 3. august i fjor kom IS-krigerne inn i Sinjar, nord-vest i Irak, i kolonner med pick up-er og svarte flagg triumferede i støvskyen. Skuddsalvene vekket folk, og spredte umiddelbart frykt.
Annonse
Åttebarnsfaren Elias og kona sov ikke den natta, de gjorde seg klare til å evakuere. Men da døtrene foreslo å ta med mat og vann for et par dager, satte far i huset foten ned.
– Jeg tenkte at vi ikke kunne dra på mer enn nødvendig, her var det viktig å komme seg raskt unna, og jeg forsikret familien min om at irakiske militære styrker kom til å være på plass i løpet av få timer, og drive IS tilbake. Jeg var helt sikker på det. Men så feil kan man ta, sier Elias, og senker blikket.
Ett år etter sitter han fremdeles i en leir for internt fordrevne mennesker i Nord-Irak.
– Jeg er forberedt på at jeg kanskje aldri kommer tilbake til Sinjar, forteller Elias med et tappert smil, mens vi hører bombene falle over IS-stillinger i Mosul, en halvtime unna.
Elias og familien tilbragte ni dager på Sinjar-fjellet, uten vann og mat. De sov de første nettene ute under åpen himmel. Så kom de over en forlatt gjeterhytte og noen sauer. De fikk tak over hodet og kjøtt å spise.
I hjembyen visste alle hvem han var. En suksessrik forretningsmann som hadde agentur på flaskevann, Pepsi og andre leskedrikker til butikkene. Elias og de to eldste sønnene reiste rundt til butikker og handelsmenn. Familien hadde to biler, et fint hus og god råd.
Nå har han to telt, noen madrasser og en kjølevifte fra FNs høykommisær for flyktninger. Og familien sin; barna han er så stolte av. Og den blide og kjærlige kona. Elias er en mykhjertet og mild mann, med snille øyne. Han klarer ikke å snakke om familien uten å gråte.
– Jeg har mistet alt jeg eide. Men jeg fikk beholde det mest verdifulle; familien min. Jeg kjenner mange som mistet familiemedlemmer da IS kom. Jeg vet om en som mistet 72 slektninger.
Annonse
Elias tilhører yezidiene, en minoritet som dyrker en religion påvirket av både islam og kristendom. IS-krigerne, som dyrker en svært streng retning innen sunniislam, mener denne gamle religionen er kjettersk.
Han er en av de 3,3 millioner menneskene som er drevet på flukt i Irak, av jihadistene i IS. Før året er omme kan tallet være opp i fem millioner. Og antallet mennesker som trenger nødhjelp kan være dobbelt så stort, opptil 10 millioner mennesker.
Bak disse svimlende tallene er det mennesker. Det er vanskelig å ta inn. Elias er bare en av dem, men møtet med ham gjør sterkt inntrykk. For han er like opptatt av å fortelle de andres historie, som sin egen.
– Alle du ser rundt deg her kan fortelle den samme historien. Om alt de forlot, om voldtektene og mennene som ble fraktet av gårde og skutt. Her er mødre som lot nyfødte ligge igjen i grøfta eller som måtte forlate de av barna som var for små til å gå selv, opp på Sinjar-fjellet.
Nær 30.000 mennesker er stuet sammen på en kvadratkilometer i denne leiren. Privatliv finnes ikke. Heller ikke arbeid for de mange uvirksomme mennene. Tankbilene fra Kirkens Nødhjelp går i skytteltrafikk, men i 40 graders varme er behovet for rent vann, gode sanitærforhold og personlig hygiene enormt.
Utenfor ett av de 6.000 teltene har noen plantet et tre. Meningen er nok at det skal gi skygge mot den stekende sola. Men den spinkle veksten kommer ikke til å lage vesentlig skygge på et par år ennå. De vet de som plantet det. Men de vet nok også at de kommer til å bli boende der lenge nok til at treet har vokst seg stort og omfangsrikt. En dag får de skygge for den stekende sola. Ventetiden gjenstår.
