Så stormer det i min misjonsorganisasjon igjen

Så stormer det i min misjonsorganisasjon igjen. Og sakens art er ikke ny.

Igjen handler det om lederskap og mennesker som opplever seg trampet på, ikke sett og ikke møtt på en god måte. Det handler om konflikter som ikke løses og sår som ikke heles og gror.

Jeg har levd med og i NLM hele mitt liv. I min barndom tentes jeg for misjonen, i min ungdom fant jeg min plass i forsamlingen i Bodø.

Jeg leste Hope og Rosenius, skrev særoppgaven min på lærerskolen om «Hope og Den norske kyrkja» og kjente at dette blir min plass i livet. Jeg opplevde kallet.­

Så har jeg vært ansatt i NLM i mange år og opplevd mye godt. Ikke minst fant jeg min gode mann der. Sammen fikk vi tjene Gud gjennom NLM. Mye har vært godt og noe har vært vondt og tøft å takle. Vi ble heller ikke alltid rett behandlet.

Det er krevende å være leder! Enda mer krevende å være en kristen leder. Det var alltid de skriftlærde og fariseerne som fikk refs av Jesus mens de små ble løftet opp, sett av ham og gitt verdi.

I Vårt Land for noen uker siden skrev Paul Erik Wirgenes en ­ettertanke om «Tjenende lederskap». Den er vel verd å lese! Kristent lederskap er et tjenende lederskap, skriver han blant annet.

Det er lederens ansvar at tjenerne har det bra! Vårt forbilde er Jesus, Han som den siste kvelden delte måltidet med sine disipler. Men først vasket han deres føtter, også Judas sine! Tankevekkende.

Jeg må med sorg si at jeg noen ganger savner dette sinnelaget hos våre ledere. Viljen til å gå noen ekstra mil og finne løsninger som partene kan enes om, hvor er den?

Å gå den andre mila, innrømme at noe ble feil, be om tilgivelse og prøve på nytt, går det an eller koster det for mye? Det er ikke bra å etterlate mennesker i sølepytten mens man redder seg selv bak taushetsplikten.

Det gjorde ikke Jesus! Vi gjør alle feil, enten vi er store eller små. Størst er den som greier å innrømme egne feil.

NLM er en organisasjon, ikke en person. NLM tåler noen riper i lakken. Men en person som blir urettferdig behandlet, lider og kan påføres sår og skader som ikke lett leges. Det er menneskene som er viktigst, ikke organisasjonen!

Som lærer i barneskolen gjennom mange år lærte jeg mye om konfliktløsning. Og det viktigste var at man alltid skal høre begge parter ansikt til ansikt med hverandre mens læreren (tredjeperson) hører på, lytter nøye og stiller spørsmål.

Og så går vi ikke fra hverandre før vi er blitt enige om hvordan vi skal forholde oss til hverandre videre. Læreren må alltid være den nøytrale part som finner sannheten i saken.

Sannhetskommisjonen, om du vil? Det er en god ide å få en nøytral tredje part inn i en vanskelig sak!

Til slutt noen ord om måten varslerne blir møtt på. Det er lov å si fra om ting som rammer en selv og det er plikt å si fra om noe som rammer andre urettferdig. Det skal ofte mye mot og kamp til før noen våger å stå fram og si fra. La oss slippe å høre at de blir utskjelt og trampet på av misjonsfolk!

Så lavt må vi ikke synke. Mennesker er forskjellige og opplever ting forskjellig, men vi har alle rett og krav på respekt og rom og aktelse.

La oss folde våre hender og be om Guds nåde over oss og vår organisasjon og rettferdighet og legedom for dem som kjenner på sår og smerter. I vår iver etter å vinne verden for Kristus må vi ikke i farta trampe på hverandre.

Dette er skrevet i kjærlighet og omsorg for den organisasjonen som har gitt meg så mye gjennom et langt liv. Må Gud velsigne NLM.