Sagrustens fascinerende tolkning av Åpenbaringsboken

Litteratur som tolker det profetiske ordet om endetiden, har alltid fascinert meg, fra jeg som gymnasiast leste Olaf Moes tolkninger av Johannes' åpenbaring og til den siste utleggelsen av «Johannes openberring – ein samtidsvisjon», skrevet av bibeloversetter i Det Norske Bibelselskap og sogneprest Hans Johan Sagrusten.

I min forkynnertradisjon er nok Åpenbaringboken etter de tre første kapitlene mer futuriske enn Sagrustens tolkninger. Han viser til tilstanden på kloden i dag og sier at «openberringa – utspelar seg nå».

Jeg ser også tegnene i tiden som profetiske oppfyllelser, men at kapitlene som vedrører Guds vrede etter de fem første, skjer etter opprykkelsen av menigheten. Mange av oss tenker da at «hunger og jordskjelv her og der», som Jesus talte om sin mektige eskatologiske preken, samt om urolig hav, om pest, om fryktelige ting som skal skje, er mer å betrakte som «fødselsveer» før trengselstiden.

Oppdaga si eiga tid i Johannes' openberring

Etter denne tolkningen kan den første rytteren, på den hvite hesten, umulig være Jesus, men Antikrist, som vil forføre hele verden (kap. 13). Jeg kan vanskelig se at vredesseglene som brytes kan inneholde Guds velsignelser, snarere det motsatte.

Da avisen Dagen er et tverrsnitt av troende i Norge, vil syn og profetiske tolkninger sprike ganske mye. Om vi tenker at vi alle står langs en rett linje, kan det synes som om spriket er 180 grader!

Selv om jeg personlig savner tydelig forkynnelse om menighetens opprykkelse før Guds vrede for alvor treffer jorden (kap. 6–19) og tusenårsrikets konkrete tilstand, finner jeg Sagrustens tolkninger uhyre interessante, og som Knut Grønvik, har jeg opplevd at sider og profetier er blitt belyst til større forståelse i Guds store frelsesplan. All kred til forfatteren.

Med all respekt, men at en stemme fra Den norske kirke, fra folkekirken, taler så tydelig om profetienes oppfyllelse i vår tid, er strålende.

Denne «samtidsvisjon» handler mye om det som skjer i dag – rett for våre øyne, og litteraten skriver at: «Vi ser røyk frå dei enorme skogbrannane i Hellas og Tyrkia – Det er ikkje lenger eit urealistisk framtidsscenario at trea på jorda brenn opp. Vi ser omkring oss. Hotella langs kysten i Tyrkia brenn opp. Oliventrea i Hellas går opp i røyk. Over Aten lyser flammane frå skogbrannar rundt byen. Og tanken melder seg: Kva om det var Oslo og Nordmarka vi såg innhylla i røyk?»

Sagrusten nevner at det vil bli «skyhøge prisar på mat, «Ein liter kveite for ei dagløn! Tre liter bygg for ei dagløn» (Åp 6). Totalt mener han at «alt peikar fram mot ein kollaps for livet på jorda».

Profetiene er høyaktuelle. Sagrusten viser til mange av skildringene i Åpenbaringsboken som var uforståelige og tilhører en fjern framtid, for eksempel «at sola skulle få makt til å svi menneska med eld, at trea på jorda skulle brenne opp, at livet i havet skulle døy. Men nå er endringane her, enorme brannar, artar døyr ut, folk døyr av forureining i vatn, jord og luft».

Det er sterkt å lese når Sagrusten nevner «hetebølgjer, skogbrannar rasar i USA, i Canada og i Australia, Sibir, Hellas, Tyrkia og Libanon, flaumar, orkanar» og viser til både VG og Dagbladet som i sterke ordelag skildrer det som skjer.

I Sagrustens tolkning er ikke dyret identisk med personen Antiktist, men «dyret er tyranniet» som vi ser i i både personer og stater, organisasjoner og strukturer. «Dyret er systemet». Imidlertid – avslutningen av «Openberringa» og Sagrustens bok er lys og håpefull – «noko vidunderleg skal skje – eg gjer alle ting nye».

I denne artikkelen er det ikke mulig å legge inn for mye, men jeg kaster ut snøret i håp om at fisken biter! Jeg bet på og er glad for det. Jeg synes vi alle bør være litt ydmyke og erkjenne at «vi ser stykkevis» og taler «profetisk stykkevis» (men ikke delt, som presten Brand i Ibsens drama).

Sagrusten halet og dro i meg, i litt andre retninger enn mine opptråkkede spor. Boken er en øyeåpner, en berikelse til bibellesningen, selv om jeg synes urokkelig i min tolkning av Johannes' åpenbaring. Takk, Hans Johan Sagrusten.