Debatt
Salg av profetier: Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn
Det er et særtrekk ved amerikansk kultur at en kan gjøre penger på alt. Religion inkludert. Det er i USA vi finner TV-predikanter og herlighetsteologer av ulike sorter som alle er blitt rike som Krøsus: Kenneth Copeland, Benny Hinn, Joel Osteen, og så videre. Disse velter seg i luksus, har private jetfly, og er blitt rike på troskyldige tilhøreres bidrag som er blitt lovet velsignelse i samme mål som de gir til predikantenes «ministries».
Siste tilvekst i denne trenden kunne vi lese i Dagen 15.07: Her berettes det om salg av profetier fra et firma opprettet med utgangspunkt i Bethel-menigheten i Reading, California. Opptil 30.000 kr kan innhentes per profetisk budskap!
Annonse
De siste 40–50 årene har vi sett en tilsvarende fremvekst av pengeinteresser på musikkens område. «Kristen» lovsangsmusikk er blitt storindustri. I Dagen 11.07 finner vi en dobbel helside med presentasjon av to «lovsangsartister» – Leeland Mooring og Casey Moore – som har hatt stor suksess innen en bransje som er blitt en millionindustri.
Artikkelen bruker begrepet «lovsangsindustrien», og bandet har hele fire Grammy-nominasjoner på merittlisten. De står også bak «kristen-hiten» «Tears of the Saints» som kan skilte med hele 200 millioner avspillinger på Spotify, noe det blir penger av, må vite.
I intervjuet hører vi at Leeland gir uttrykk for ubehag ved det å kalles artist. Han vil heller kalles «pastor». (Begrepet pastor (fra latin) betyr «hyrde», og er Bibelens betegnelse på de kalte Herrens tjenere som er satt til å røkte Guds menighet.)
Ubehaget Leeland gir til beste kommer av at han lever i en selvmotsigelse. Selvmotsigelsene kommer til uttrykk i språkbruken og den virkelighet denne avspeiler. Å være «lovsangsartist» og å avholde «lovsangskonserter» er det som kalles «contradictio in adiecto», det vil si at den ene halvdelen av ordet motsier den andre. Å være artist vil si å opptre for et publikum, noe som altså skjer gjennom konsertvirksomhet.
En dyktig artist vil få status og berømmelse, han/hun blir en «stjerne» – eller som det heter i disse sammenhenger – et «lovsangsidol». Og vedkommende kan gjennom «lovsangsindustrien» tjene seg meget rik. Hvis han/hun attpåtil kan få anerkjennelse fra verdslige domsinstanser (som en Grammy), er suksessen komplett. En blir opphav til «lovsangs-hits» på samme måte som sekulære musikere skaper seg popularitet, berømmelse og rikdom. Disse lovsangene er «kule» – noe som er overmåte viktig hvis en vil oppnå popularitet.
Språkbruken og ordvalget en finner i denne sammenheng er avslørende. Språket er hentet fra en sekulær musikkindustri som er en gigantisk pengemaskin, med andre ord fra en helt annen virkelighet enn Guds rike: En underholdningsindustri som styres av Mammon. Underholdningsvirkeligheten fungerer definerende. Å gjøre lovsang til en del av denne industrien, er å kommersialisere og popifisere det hellige.
Å lovsynge er – slik Bibelen lærer oss – det stikk motsatte: Det er noe Guds folk gjør når de samles for Guds ansikt. De synger for Herren – ikke for mennesker (et publikum), vi står «coram Deo», ikke «coram hominibus». I Salmenes bok, som er Bibelens egen salme- og bønnebok, er dette fundamentalt (se f.eks. Salme 96 – 100): Å forstå hvem vi har med å gjøre – Israels Hellige – definerer vår selvforståelse og lovsangens kontekst. Derfor er Guds folks sang en offertjeneste for Herren (Hebr 13,15), et takkoffer, der Herren lovprises for alle sine velgjerninger, og Han alene er stor.
Guds folks lovsang for Guds ansikt er samtidig en forsmak på og et speilbilde av gudstjenesten i himmelen (Åp 4,8ff; 5,9ff; 7,10ff; m.m.): Allerede her på jorden får vi istemme sangen sammen med englenes myriader: «Dere er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene …» (Hebr 12,22f). I denne lovsangen er der ingen «opptreden», intet menneske som blir stort eller populært («stjerne» eller «idol»), men Herren alene – Han som troner over Israels lovsanger (Salm 22,4).
Annonse
I Bibelen står sang og musikk prinsipielt i samme kategori som bønnen: Den er rettet til Herren, en henvender seg til Herren, en trer inn for Den Helliges ansikt. Å fremsi bønner for å høres av mennesker, er noe Jesus feller harde dommer over (Matt 6,5). Det samme gjelder det å fremføre lovsanger for å høres av mennesker. «De har allerede fått sin lønn!» Av denne grunn burde enhver form for opptreden være bannlyst ifra Guds menighet – og alt som er koblet sammen med dette av artisteri, idoldyrkelse, konsertvirksomhet. Og kommersialisme.
Så langt undertegnede kan se, er denne slags virksomhet lite annet enn brudd på den 2. bud: Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn! En bruker Herrens sang for egen suksess og fortjeneste.
Leeland vil gjerne være pastor. I en viss forstand er han vel det allerede. Undersøkelser som har vært gjort blant unge kristne, viser at en ikke ubetydelig andel av disse har sitt trosinnhold preget mer av «lovsangsmusikken» de lytter til, enn av sunn bibelsk forkynnelse og undervisning. (Avisen Dagen hadde flere artikler om dette sist vinter).
Når dette er tilfelle, betyr det i realiteten at i tillegg til den avsporing som er pekt på over, fungerer meget av lovsangsartisteriet som forførelse. Det er som med eventyret om «Rottefangeren i Hameln»: Med sitt spill bortførte han byens barn …
Men for å kunne være en rett hyrde for Guds folk trengs det ganske andre kvalifikasjoner enn suksess og berømmelse oppnådd gjennom musikkindustrien.
