Salige er de konservative

«Og vi suser av gårde, alle mann», synger «deLillos». Den danske filosofen Svend Brinkmann beskriver samtiden som en «flytende modernitet», der alt er i konstant forandring. Fremskrittet går i rasende tempo og alle må henge på så godt de kan.

De fleste av oss jobber nå i såkalte lærende organisasjoner, hvor det eneste vi kan være sikre på er at det vi lærte i går, vil være foreldet i morgen. Kunstig intelligens og VAR har kommet for å bli, sies det.

I stillingsannonsene søkes det etter fleksible og omstillingsvillige medarbeidere. Det verste man kan være er stillestående eller enda verre; tilbakeskuende. I den akselererende kulturen trenger man raske føtter og ikke dype røtter som begrenser både fleksibiliteten og omstillingsevnen.

Konservatisme assosieres med det å være bakstreversk og gammeldags. De konservative er de som ikke makter å ta inn over seg at vi tross alt lever i 2024.

Konservatisme handler, ifølge konservatismens far, Edmund Bruke, om å holde fast på noe. Den konservatives perspektiv innbefatter de ufødte, de levende og de døde, ifølge Burke. Den konservative sjel vil bevare og beskytte den arv han har fått fra sine forfedre, og forvalte og gi den videre til sine barn.

Det som ligger bak denne konservative livsholdningen, er troen på at det finnes noe som virkelig er verdt å holde fast på, noe som det er verdt å ofre livet sitt for om nødvendig, noe verdifullt man kan gi videre til dem som måtte komme etter.

Konservatismen er motsatsen til modernitetens kulturradikalisme som ligger til grunn for vår tids «wokisme». De årvåkne sier de har avslørt det vi konservative holder for kjent og kjært. Alle absolutte sannheter er dekonstruert. Nordmenn og europeere bærer ikke på en rik arv, men på masse skyld. Vår sivilisasjon er bygget på strukturert rasisme og diskriminering, og er gjennomsyret av usynlige maktstrukturer. Vår historie og fortid handler først og fremst om kolonisering og imperialisme. Her finnes mye å skamme seg over og lite å bevare.

Det tvungne åket som har begrenset vår frihet må ristes av slik at vi kan bli frie. Nasjonen og kulturarven skal erstattes av globalisering og multikulturalisme. Kristentroen skal erstattes av det grønne skiftet og Jesus blir byttet ut med samtykke, likeverd og toleranse. De ti bud fortrenges av FNs bærekraftsmål, og «Jesus elsker alle barna» øredøves av «Blime-sanger» og skeiv kompetanse.

Grunntonen i vår tidsånd er misnøye, sinne og en grunnleggende følelse av å ha blitt urettferdig behandlet og krenket. «We will never forgive you», brøler Greta Thunberg og uttrykker refrenget i vår tid. Det handler om oss, her og nå og alle våre rettigheter.

Det vesentligste er skjult for øyet

Konservatismen har sin kilde i den andre enden av den emosjonelle skalaen. Min egen konservatisme har sitt utspring i takknemligheten som er den dominerende grunntonen innenfor konservatismen.

Jeg er takknemlig for at jeg ble født på et velfungerende velutstyrt sykehus. Jeg fikk foreldre og et hjem som ville ha meg og elsket meg. Jeg fikk vokse opp i en kjernefamilie med fire søsken og en far og mor som holdt sammen og lærte oss forskjellen på rett og galt. Jeg er takknemlig for at mine foreldre sendte meg på leir, søndagsskole og barnelag og for at de fortalte meg om Moses, Sakkeus, Jesus og alle de andre.

Tenk å få vokse opp sammen med Julie i Havrekleiva og «Mannen med arret». For en velsignelse å få gløtte inn i Narnia, Midgard og Hobbitdalen. Tenk å få sitte trygt på et stuegulv med vegg til vegg-teppe og leke med Lego mens «Marit og Irene» synger i bakgrunnen.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk gå på en skole der jeg ble ivaretatt og der lærerne var gode forbilder. Jeg fikk boltre meg i et nabolag med mange gode jevnaldrende venner og tydelige og trygge voksne. Kaffilukta på bedehuset, fulle butikkhyller på Remaen. Et samfunn der det vrimler av frivillige som lager fotballbaner på dugnad og organiserer treninger og kamper. Et samfunn med bibliotek, og bibler og barnebibler i alle hjem. Hvite bedehus og kirkespir hvor enn en måtte snu seg.

Når vi i ulike sammenhenger synger «Ja, vi elsker dette landet», så mener jeg det virkelig. Fjellene, folket og fjordene. Ferjer, broer og tunneler. Bønder i grønner dresser fra Felleskjøpet, Bjørn Dæhlie og Johann Olav Koss. Melk fra Tine og sjokolade fra Freia i kjøleskapet.

Kirken må våge å være upopulær

Jeg har fått tilhøre et fedreland bygget på rettferdige lover hvilende på institusjoner som familie, ekteskap og demokrati. Jeg har fått være del av et tillitssamfunn der folk kjøper moreller i ubetjente boder og legger hundrelapper i isbokser. Et samfunn der folk flest har tillit til politiet, de folkevalgte og rettsvesenet. Jeg er takknemlig for at jeg tilhører en sivilisasjon som er tuftet på judeo-kristne verdier; de ti bud, den gylne regel, nestekjærlighet og evangeliets surdeigskraft.

Konservatisme er en filosofi bygget på tilknytning, hevder Sir Roger Scruton. Vi er knyttet til de ting vi elsker og som vi ønsker å beskytte mot forråtnelse. Jeg bærer med meg en rik arv som jeg håper jeg kan forvalte og gi videre til mine egne barn. Konservatisme handler om å sette hjemmet i stand igjen, sier vår venn Scruton. Her er konservatismens innerste vesen og her ligger en konkret oppfordring til oss i en tid som vår.

«Er Gud konservativ?» spurte Ingar Clausen i Dagen 10.1. For meg ser det ut til at den allmektige maner oss til konservatisme: «Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp», er Guds klare oppfordring til Moses. Ordene bevare og gjenta forteller oss at konservatismen levde i beste velgående lenge før Bruke.

Vi kan frimodig være konservative i ordets rette forstand. Vi har fått den rikeste arv som tenkes kan, måtte vi få nåde til å forvalte den rett og gi den videre til neste generasjon og andre nasjoner. Mesteren selv befaler oss å lære «dem å holde alt det jeg har befalt dere». Det er en konservativ oppfordring!

Gud er konservativ i hele sitt vesen