Samboer og prest?

Midt i november meldte flere medier at Kari Veiteberg, biskop i Oslo, har som praksis å ordinere samboende til prestetjeneste, i strid med bispemøtets vedtak fra 2017. Hun får støtte fra flere av sine bispekolleger, mens biskopene Nordhaug og Reinertsen i et felles innlegg presenterer en mer klassisk tenkning rundt denne saken.

Mennene i mitt liv

Jeg er prest i Den norske kirke. Jeg møter hele tiden fine, trofaste mennesker i stabile, kjærlighetsfulle samboerskap. Likevel tror jeg at samboerskap som samfunnsfenomen er en dårlig idé. Hvorfor spille i Obos-ligaen når Eliteserien er åpen for alle?

Jeg tror det er all grunn til å fortsette å heie på ekteskapet, ikke fordi formelle rammer er alt som betyr noe, slett ikke, men fordi det er godt for kjærligheten å våge å velge, lukke noen dører, sette på seg noen skylapper, si som Tore Thomassen i sangen: Kom og vær min venn for livet.

«Show, don`t tell», heter et av de beste kommunikasjonsprinsippene som finnes. Hvis vi skal heie på ekteskapet, er det ikke nok med fine ord. Vi trenger levende modeller. Vi trenger at folk som har en rolle i unge menneskers liv, velger ekteskapet fremfor samboerskapet. Prester, for eksempel.

Spørsmålet om likekjønnet samliv har i årevis vært svært kontroversielt, både i kirke og samfunn. Spørsmålet om ekteskap versus samboerskap har en annen dynamikk. Drømmen om livslang kjærlighet er i høy grad levende i befolkningen. Mange er takknemlig for besteforeldre og foreldre som holdt sammen, tålte hverandre og støttet hverandre gjennom alle livets faser.

Å møte motstand med … hva da?

Andre – som jeg selv – har skilte foreldre og bærer det med seg som en del av livsfortellingen sin. Det kan gjøre en desillusjonert og ambivalent i forhold til ekteskapet, men kan også forsterke ønsket om at ens egen samlivsfortelling skal bli annerledes.

Altså: Jeg tror ikke ekteskapet er en tapersak for kirken. Jeg tror det er en vinnersak. Den korresponderer med den draumen folk ber på. Det er ikke bare i ekteskapsliturgien det står skrevet at «ekteskapet er Guds gode gave». Det står skrevet i menneskenes hjerter også. Felles for mange av de samboerne jeg møter, er at de sier: Vi skal selvfølgelig gifte oss. Det har bare ikke passet ennå.

På 60- og 70-tallet, i den seksuelle revolusjonens barndom, kjente nok mange på den deilige friheten ved å kaste gamle konvensjoner over bord. De som er ungdom i dag, er et helt annet sted. De har lite opposisjon i seg, men statistikkene for psykiske problemer hos ungdom, er alarmerende. Det er ikke mer frihet de lengter etter, men trygghet, glede, mening og mestring. Dermed tenker jeg at det ikke lenger er den borgerlige ekteskapsmoral som skal settes på tiltalebenken, men vår egen tids måte å gjøre ting på, blant annet underskuddet på forpliktende, langvarige relasjoner.

Ingen biskoper har tatt til orde for å ordinere personer til prestetjeneste som lever et utsvevende liv. Spørsmålet er om seriøse samboerskap er innafor. Men hvis de to virkelig ønsker å elske og ære hverandre og bli trofast hos hverandre, er kanskje ikke veien til ekteskap så lang?

Noen har utvilsomt konkrete grunner til være samboere istedenfor å gifte seg. Dette må møtes med et lyttende øre. Men så vanlig som samboerskap er i dag, slår en annen mekanisme også inn: Man gjør som alle andre. For mange i dag er det like utenkelig å gifte seg uten å bo sammen først som det før i tiden var å flytte sammen uten å være gift.

Ved å holde på ekteskapet som forventet samlivsform for prester, kan kirken modellere en annerledeshet som kan utgjøre en påminner om at det gode livet kan finnes nettopp i å våge valget.

Et grunnleggende problem med samboerskapet som fenomen, er at det er en så vid kategori. Den spenner fra det kortsiktige, uforpliktende til det ekteskapslignende. Ved å ordinere samboende til prestetjeneste, tror jeg at etterlatt inntrykk vil være at kirken mener at samboerskap er greit. Punktum. Det er ikke en slik samlivsveiledning jeg ønsker at kirken skal gi.