Samhandling i en selvstendig folkekirke

Når en leser det siste høringsnotatet, sitter en som kirkeverge igjen med mange tanker. Det er mange av oss som jobber i de små landsens kommunene som ikke kjenner seg igjen i bildet som Müller-Nilsen-utvalget gir av dagens situasjon, samt utvalgets «løsning» på problemet.

Man har ikke lest mer enn noen sider av høringen før det hevdes at større enheter = bedre enheter. De små enhetene har utfordringer med å være «profesjonelle» arbeidsgivere, sies det.

Vi protesterer ikke på at det er utfordringer ved å være liten. Men samtidig er det ikke slik at profesjonalitet er knyttet til størrelse. Det er vår påstand at de aller fleste små fellesråd ivaretar arbeidsgiveransvaret på en svært god måte. Små forhold gjør at det er kort vei til «toppen», og problemer og utfordringer blir løst raskt.

Det er samtidig slik at forskningen viser at det ikke nødvendigvis er slik at ansattes trivsel øker med størrelsen på organisasjonen.

I KS sin medarbeiderundersøkelse fra 2009, kan en i konklusjonen se at: «Analysene viser at forskjellene i medarbeidertilfredshet mellom sektorer er større enn forskjellene mellom kommuner. Vi finner ikke entydige eller sterke effekter av kommunestørrelse, kommunenes inntektsnivå, befolkningsendringer eller kommunens tjenestenivå».

Siden fellesrådene sin organisering ligger så tett opp mot kommunens, er det ikke usannsynlig at en hadde funnet det samme i kirken. Om man ser på sykefravær er det i hvert fall lite som tyder på at større enheter gir mer «profesjonelle arbeidsgivere». All statistikk viser liten forskjell i sykefravær mellom små og store fellesråd eller på tvers av de kirkelige arbeidsgiverlinjene.

Om man kan lese ut noen tendens overhodet, så er sykefraværet lavere i mindre enheter, og stigende i større enheter og den tidligere statslinjen. Kanskje er ikke de små fellesrådene så «profesjonelle» som arbeidsgivere sett fra Kirkens Hus, men man skal ikke undervurdere hva tilstedeværelse og nærhet har å si for å bygge gode stabskulturer og lojalitet til arbeidsfellesskapet.

Kirkens organisering er allerede i dag såpass kompleks, at med mindre en har spesiell interesse for det, eller har jobbet noen år i kirken, har en ikke forutsetninger for å forstå denne. Ett av hovedpoengene med en omstrukturering må derfor etter vårt syn være å skape en mindre byråkratisk ordning, med en organisasjonsmodell som er flatere og mer strømlinjeformet.

Samtidig kan en med fordel fjerne en del av de særkirkelige navnene som skaper mer forvirring enn forståelse for folk flest. Det er mulig at utvalget har hatt dette i tankene, men vi ser lite av det i notatet.

Høringen legger opp til en ny enhet som skal kalles «prostifellesråd». Prostifellesrådet skal ha medlemmer fra alle sognene i prostiet samt representanter fra kommunene og geistligheten. Dette er den samme modellen som fellesrådene er bygd opp med i dag, men en større enhet. Men det er mulig at prostistrukturen blir annerledes enn i dag.

Utvalget foreslår at prostifellesrådene kan følge strukturene for eksisterende interkommunale samarbeid. (Nå er det jo slik at kommuner går ut og inn av interkommunale samarbeid, om dette skal føre til endringer i kirken sine strukturer sies det ikke noe om.)

Om man overfører prostifellesrådene til dagens norgeskart, vil man se at en del prosti er sammenfallende med en kommune, eksempelvis Ringsaker og Tromsø Domprosti. Andre kommuner er så store at de har flere prosti, eksempelvis Bergen og Oslo. For Bergens vedkommende omfatter liketil Fana Prosti nabokommunene Austevoll og Os.

I andre ytterligheten finner man eksempelvis Øvre Telemark Prosti som med sine 11 kommuner og 30 sokn vil ende opp med et prostifellesråd bestående av 42 medlemmer, hvorav en geistlig representant med den skisserte nyordningen.

Til sist kommer vi til elefanten i rommet. Denne heter økonomi.

Utvalget peker ganske riktig på at to tredjedeler av kirkens økonomi, om ikke mer, kommer som tilskudd fra landets kommuner. Smak på det tallet; minst to av tre kroner til menighetsbyggende arbeid kommer altså fra kommunene. I tillegg kommer verdien av diverse tjenesteytingsavtaler mellom fellesråd og kommuner. Hva tjenesteytingsavtalene egentlig er verdt, er komplekst og ofte vanskelig å fastsette.

Nå skal det sies at denne høringen går til landets kommuner og at de nok kommer til å svare på det som har med økonomi å gjøre. Men det forbauser oss at denne prosessen har gått så langt som den har gått før en forholder seg til elefanten i rommet.

Om et flertall av kommunene sier at det er trolig at de vil gi mindre penger til et sentralkirkelig organ som prostifellesrådet, enn hva de gjør i dag til kirken lokalt, vil dette få store følger for prosessen. Eller vi må tilbake til tegnebrettet og begynne på nytt. At dette viktige aspektet ikke er avklart før nå, er for oss ubegripelig.

Müller-Nilsen-utvalget ønsker å fjerne den norske folkekirke slik vi kjenner den i dag, og gjøre den til en toppstyrt sentralkirkelig mastodont. Nå peker riktignok utvalget på at det er store geografiske forskjeller i Norge, og at dette må tas hensyn til når en bygger den nye strukturen.

I all informasjon som kommer ut om omorganiseringen, og i alle taler og innlegg, får en høre at «sognene er den viktigste enheten».

Samtidig er det viktig å merke seg at utvalget ikke på noen måte freder den sognestrukturen som vi har i dag. De sier blant annet: «En gjennomgang av sognestrukturen inngår ikke i utvalgets mandat. Trendene kan likevel være viktige for en ny kirkelig organisering fordi de kan gi enda større variasjon i hva det vil si å være lokalkirke framover».

Argumentasjonen om at større enheter fungerer best vil nok fort kunne benyttes på sognene også. Om en slår sammen sogn vil dette spare kirken for mye penger. Til alt overmål har man allerede fått på plass en ny kirkeordning hvor sognestrukturen ikke engang må forankres i sognet selv, men i bispedømmerådet etter retningslinjer gitt av kirkemøtet.

Man kan raskt komme til å erfare at sammenslåing av sogn og sammenslåing av prostifellesråd for å spare penger bare fører til at kommunene kutter tilsvarende i driftstilskuddene når den lokale forankringen reduseres.

Kommunal bevilgningsvilje henger erfaringsmessig nært sammen med lokalkirkelig tilstedeværelse. Det samme gjelder også frivilligheten.

Men la oss kalle en spade for en spade: Det som virkelig koster store penger over tid, er å drifte og vedlikeholde kirkene våre. Det er jo slik at ett sogn trenger vel ikke mer enn en eller to kirker?

I byene kan en sikkert i stor grad avhende kirkene til andre kristne kirkesamfunn eller sekulære formål. Men på landsbygda blir dette vanskelig om ikke umulig.

Normalen er jo at små landsens kirker har en gravplass rundt seg. Om kirken da ikke er fredet, eller listeført, og en ikke lenger har økonomi til å drifte denne i sognet, da ender en fort opp med rivning.

Om det da blir slik at en ikke lenger har kirker og kirkelige handlinger i «hver en bygd», da er noe av det fineste og viktigste ved den norske folkekirke borte for bestandig. Da er den norske folkekirke slik vi kjenner den i dag død.