Samlivsdebatt i Frikirke-Norge: Gir ikke etter for press

Det danner seg et stadig tydeligere bilde: På den ene siden beveger Den norske kirke seg i praksis nærmere en situasjon hvor åpning for likekjønnet samliv er det ene, dominerende standpunktet, samtidig som kirkemøtevedtaket om to syn blir stående. Den som tror at ekteskapet er for mann og kvinne, kan ikke regne med særlig støtte fra toppen, utover formelle henvisninger til vedtak.

På den annen side bekrefter både frikirkene og bedehusorganisasjonene en etter en at de ikke har tenkt å følge i Den norske kirkes fotspor, med Metodistkirken som unntak. Det synliggjør en dyptgripende deling, eller polarisering, i Kristen-Norge.

I løpet av de to siste ukene har to norske frikirkesamfunn bekreftet sin tro på at ekteskapet i kristen forstand er en forening av kvinne og mann. Som følge av det mener de at likekjønnet samliv ikke er i tråd med Guds ord.

Det er ikke overraskende at verken Misjonskirken Norge eller Frikirken fastholder dette standpunktet. Det finnes krefter internt i begge sammenhengene som ønsker en annen teologisk kurs, men de er fortsatt i klart mindretall.

I Frikirken ble dette synliggjort ved at bare 2 av 19 medlemmer i synoderådet støttet et motforslag som har blitt fremmet av en tidligere pastor og to menigheter i kirkesamfunnet. Dette meldte Vårt Land før helgen. Synoderådet er Frikirkens læreorgan.

I fjor vedtok synodemøtet, som tilsvarer landsmøte eller generalforsamling, å sette ned et utvalg som skulle arbeide med Frikirkens samlivsteologi. Utvalget har blitt ledet av Tor Erling Fagermoen, tidligere generalsekretær i Laget og nå pastor i Bergen Frikirke.

Før helgen sluttet altså synoderådet seg til anbefalingen fra dette utvalget. Der heter det blant annet at samlivsetikk «har sprengkraft til å være kirkesplittende», og at Frikirken fortsatt bør betrakte dette som et bekjennelsesspørsmål.

Utvalgsleder Fagermoen presiserer overfor Vårt Land at et bekjennnelsesspørsmål i denne sammenhengen ikke er det samme som et frelsesspørsmål, men at det tydeliggjør Frikirkens læregrunnlag som de ordinerte lederne er forpliktet av.

Det er all grunn til å tro at synoderådets anbefaling vil bli fulgt av de aller fleste av Frikirkens 82 menigheter. Som i Baptistsamfunnet kan det være et fåtall menigheter som yter motstand, men et klart flerttall ønsker å holde fast ved et tradisjonelt syn på ekteskapet. Saken kommer opp til behandling på synodemøtet i Oslo i juni 2024.

Tidligere denne måneden ble det kjent at Misjonskirken Norge ikke åpner for at samlevende homofile kan være medlemmer i menighetene deres. Det har sammenheng med at Misjonskirken ikke finner bibelsk åpning for likekjønnet samliv. I etterkant har det formelle vakt en viss debatt, og det gjenstår å se om eller hvorvidt vedtaket faktisk kommer til å bli håndhevet overfor enkeltmedlemmer. Det viktigste er uansett den teologiske refleksjonen som ligger til grunn.

Sammenlignet med tidligere tiders tenkning og praksis representerer det en endring når synoderådet i Frikirken fortsatt vil «ha økumenisk samarbeid med kirker som har en annen teologi, også i dette spørsmålet.» Denne endringen er også gjenkjennelig i øvrige deler av Frikirke-Norge.

Så sent som i januar hadde Normisjon samlivsetikk som hovedtema på sin ledersamling i Stavanger. Der fikk forsamlingen med seg både en grundig teologisk gjennomgang og en samtale om den praktiske utøvelsen av teologien. Det har ikke vært mulig å registrere noen særlig indre motstand mot fastholdelsen av den etablerte forståelsen.

I Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet er det knapt noe tema å endre læren. I Pinsebevegelsen ser situasjonen ut til å være nokså lik. Det finnes enkeltstemmer her og der, men det er ikke registrert noe trykk fra grasrotnivå, heller ikke fra enkeltpastorer, til fordel for å endre verken syn eller praksis.

Da jeg besøkte Frikirkens lederkonferanse i februar, sa en av pastorene der til meg at det ville være umulig for Frikirken å endre syn på likekjønnet samliv på grunn av bibelsynet deres. Det utsagnet tror jeg er betegnende. Rett nok er ikke bibelsyn en fullt så matematisk størrelse som en del konservative vil ha det til.

Men tidligere preses Helga Haugland Byfuglien var forbilledlig ærlig da jeg intervjuet henne om dette i 2020. Hun bekreftet at det ikke finnes enkeltvers i Bibelen som eksplisitt åpner for likekjønnet samliv. Skal man innta et slikt standpunkt, må de teologiske argumentene heller henvise til kjente formuleringer som at «det ikke er godt for mennesket å være alene», med Byfugliens ord. Det er neppe særlig kontroversielt å hevde at det en slik måte å arbeide teologisk på har sterkere klangbunn i Den norske kirke enn i frikirkene.

Interessen for å leve med to sidestilte syn har neppe blitt større i frikirkene når man ser hvordan dette foregår i praksis i Den norske kirke. Kanskje kjenner de på mindreverdighetskomplekser fordi folkekirken kan lene seg på et tyngre fagteologisk apparat. Men i så fall blir effekten av dette svekket ved at den offentlige debatten, også fra kirkelig hold, er så tydelig preget av politiske og kulturelle endringer mer enn av bibeltekster.

Derfor tyder alt på at man i Bedehus- og Frikirke-Norge også i fremtiden kommer til å fastholde forståelsen av ekteskapet som en gudgitt ordning for mann og kvinne. Kanskje hjelper erfaringen fra å ha vært i opposisjon til statskirken gjennom hele sin historie på, for det krever mot å stå fast ved et standpunkt som i løpet av kort tid har blitt svært kontroversielt i samfunnet.