Samtidens syn på kvinnen må ikke drives av et avleggs syn på fosteret

Norme sin grunnholdning er at ethvert liv starter ved befruktning. Fra og med det tidspunktet, får det nye individet del i det universelle menneskeverdet. Ideen om menneskeverd omfatter også de ufødte, og med det medfølger det et sett med rettigheter.

Dette må inkludere det ufødte barnets rett til liv. Vi er alle mennesker med samme iboende menneskeverd og tilhørende menneskerettigheter. Det faktum at Norge har en abortlov understreker at samfunnet vårt mener at fosteret er et individ med egenverd.

Dersom fosteret ikke anses å ha noen egen verdi hadde det heller ikke vært behov for en abortlov. Det er derfor langt fra likegyldig hvordan vi som samfunn ivaretar fosterets rettigheter. Et foster er en stemmeløs part, med rett til og behov for beskyttelse.

I dagens lovverk regnes fosteret som et menneske med tilhørende rettigheter fra uke 12. Ved å øke denne grensen endrer vi som samfunn synet både på hva et menneske er og når det har krav på vern.

Når biskoper uttaler seg om abort

Når starter et menneskes liv?

Vi har alle vært et foster. Det er første fase i ethvert levende menneskes liv. Derav tilhører spørsmål om behandling og rettsvern av foster spørsmål om menneskets verdi, og etikk knyttet til dette.

Spørsmålet om tilgang til abort og på hvilke kriterier dette skal skje, berører grunnleggende eksistensielle spørsmål knyttet til vårt menneskesyn. Ved befruktningen blir et nytt menneskelig individ til. Herfra vil det ufødte barnet, med mindre svangerskapet blir avbrutt, utvikle seg kontinuerlig fram til fødselen.

Livskoden ligger i menneskets DNA helt fra befruktningen. Alle mennesker har en gang vært et befruktet egg, et embryo og et foster. Spørsmålet om når fosteret får juridisk vern er uløselig knyttet til når vi tilkjenner at menneskelivet får verdi.

Et eksempel på dette er Gravferdsloven og Helsetilsynets retningslinjer for håndtering av aborterte fostre som skiller mellom et abortert foster før og etter uke 12, der fosteret etter denne grensen som hovedregel blir lagt ned i vigslet jord ved gravferd eller en minnestund.

Dette er et vesentlig moment man må ta høyde for dersom man endrer abortgrensen i Norge. En utvidelse fra uke 12 til uke 18 innebærer at vi omdefinerer hva et menneske er, og når ufødte individer av menneskeslekten har krav på juridisk vern. Det vil være en svært omgripende og alvorlig degradering av menneskeverdet å omdefinere dette.

Fosterets rettsstilling

Lovverket må gjenspeile det etiske dilemmaet som abort-spørsmålet er. Barn, også ufødte, har en selvstendig rettsstilling uavhengig av mors rettsstilling. Både Grunnloven og EUs menneskerettskonvensjon oppstiller en rett til vern om livet. Det er ikke avklart i menneskerettskonvensjonen når dette vernet slår inn. I Norge er denne grensen satt til uke 12.

Kjerkol bekrefter ny abortlov: – Øker presset på kvinner, kontrer KrF

Fosteret sin rettsstilling er oppe til debatt når Norge skal få en ny abortlov. Spørsmålet vi må stille oss blir da: Når mener vi som samfunn at et foster blir et menneske med tilhørende juridiske rettigheter?

Om vi ønsker å endre dagens lovverk og samtidig ivareta menneskesynet som ligger til grunn, kan vi ikke fjerne abortnemnden uten å erstatte nemndordningen med en annen juridisk myndighet som kan ivareta barnets rettsvern. En abortnemnd er en konsekvens av hvordan vi innretter lovverket omkring fosterets rettsstilling.

Nemndens rolle og funksjon er det juridiske mandat som trer i kraft som en konsekvens av dagens definisjon om når et foster blir et menneske. Ulike rettigheter blir gradvis sterkere etter hvert som fosteret nærmer seg levedyktighet og fødsel.

Nemnden er ikke til for å undergrave kvinnens selvbestemmelse, men for å gi myndighet til barnet. Det faktum at så å si alle nemndbehandlede abortsøknader innvilges, viser at kvinnene blir lyttet til og at avgjørelsen fattes i samråd med kvinner, slik abortforskriften fastslår.

Retten til å bære fram barnet

Retten til å fullføre svangerskapet bør gjøres eksplisitt i lovverket som et signal til de som opplever et press på å ta abort.

Den gravide kan bli utsatt for ulike former for press, eksempelvis fra barnets far, foreldre, familie, svigerfamilie eller andre parter. I disse tilfellene er abortgrensen i seg selv, og også nemndbehandlingen, en buffer for å sikre gravide kvinner retten til å velge å fullføre svangerskapet.

For kvinner som opplever press fra familie eller partner om å ta abort, fungerer nemnden som en beskyttelse for mor og barn. Denne beskyttelsen faller bort dersom grensen for selvbestemmelse utvides. Vi støtter merknadene i 23.7.1 om at retten til å fullføre svangerskapet bør gjøres eksplisitt i ny abortlov.

Tiltak for å sikre retten til å bære fram barnet bidrar til reell selvbestemmelse for kvinner. Det samme gjelder tiltak som verner mot press, sørger for god informasjon, veiledning og samtale som kan være en forutsetning for et veloverveid valg som blir lettere å leve med.

Styrkingen av disse rettighetene bidrar til å vise anerkjennelse for det etiske dilemmaet valget om svangerskapsavbrudd oppleves som for mange – og som det i realiteten også er.

Abort på bakgrunn av egenskaper

Innføringen av tidlig ultralyd til alle gravide og større tilgang på fosterdiagnostikk har gjort kunnskapen om ulike utviklingsavvik og diagnoser mye mer tilgjengelig. Nemndbehandling er i dag en buffer mot at fostre med mindre alvorlige tilstander aborteres. Nemnden gjør det også per i dag vanskeligere å ta abort på̊ grunnlag av kjønn, hvis denne begrunnelsen kommer fram.

Det norske samfunnet har som målsetting at vi skal ha plass til alle mennesker, uansett utviklingsavvik eller sykdommer. Norsk bioteknologilov har nedfelt i sin formålsparagraf at formålet med loven er «å sikre at medisinsk bruk av bioteknologi utnyttes til beste for mennesker i et samfunn der det er plass til alle.

Dette skal skje i samsvar med prinsipper om respekt for menneskeverd, menneskelige rettigheter og personlig integritet og uten diskriminering på grunnlag av arveanlegg basert på de etiske normer nedfelt i vår vestlige kulturarv» (Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi § 1-1).

Olaug Bollestad: Barnets rettsvern trues som aldri før

Norme mener at dagens fosterdiagnostikk i kombinasjon med en utvidet grense for selvbestemt abort vil være i strid med målsettingen om et samfunn med plass til alle, fordi vi ikke lenger vil ha oversikt over hvilke kriterier sene aborter skjer på grunnlag av. Hvis vi som samfunn mener at det skal være noen grenser for abort, må dette uttrykkes i lovverket.

Dagens lov er et uttrykk for at sene, svakt begrunnede aborter på friske fostre bør unngås. Det samme gjelder forbudet mot kjønnsselektiv abort. Per i dag er dette ivaretatt ved at helsepersonell ikke har lov til å opplyse om kjønn før uke 12.

Vi frykter en utvikling hvor det blir mulig å sortere på mindre alvorlige avvik eller kjønn dersom man fjerner nemndene uten å erstatte den med noe annet.

Jordmødre og helsepersonell

Mange jordmødre forteller at de opplever nemnden som en sikkerhet for deres arbeidsoppgaver knyttet til sene aborter. Jo senere i svangerskapet aborten foretas, jo mer ligner det en vanlig fødsel. Fosteret er blitt større, og i realiteten vil abort etter ca. uke 16 være å føde et dødfødt barn. Fødselen må̊ settes i gang.

Fra denne tiden vil det også̊ forekomme at barnet viser livstegn når det kommer ut, noe som vesentlig forsterker både mulig emosjonell og etisk belastning for involvert helsepersonell. Å abortere et barn så langt ut i svangerskapet kan føre til større psykisk og fysisk belastning for både for kvinnen, jordmødre og annet involvert helsepersonell.

Kvinnene trenger også økt oppfølging etter sene aborter. Norme støtter videreføringen av helsepersonells reservasjonsrett, og anbefaler at denne flyttes fra abortforskriften opp til selve abortloven.

Økende aborttall

Utvalget hevder i NOU-en at «Utvalgets forslag ventes ikke å påvirke antallet aborter». Men vi kan ikke vite med sikkerhet hvordan en utvidelse av grensen for selvbestemmelse vil slå ut på aborttallene i Norge. 7. mars 2024 kom aborttallene for 2023, og de viser en reell økning i aborttallene i Norge, etter over ti år med nedgang.

Det har alltid vært et tverrpolitisk mål i Norge om å ha så lave aborttall som mulig, både fordi abort er allment akseptert som et etisk dilemma og fordi det anses som en belastning for kvinner å gjennomgå en abort.

Derfor bør vi være forsiktige med å gjøre lovendringer som kan føre til en økning i aborttallene. Vi mener det er grunn til å være bekymret for at forslaget i praksis kan føre til en økning i antall aborter.

SSB-undersøkelsen fra 2021 viser at 47 prosent mener at grensen for selvbestemt abort burde gå ved uke 12. 1 prosent svarte at grensen burde gå ved uke 18 og 14 prosent ved uke 22.

Det er med andre ord langt ifra noe flertall for at grensen for selvbestemt abort skal utvides. Tvert imot viser SSB-tallene et flertall for å opprettholde nåværende grense.

Mor og barns rettigheter

Tematikk knyttet til abort tenderer til å betraktes fra et ensidig perspektiv: Kampen for kvinners likestilling. Vi mener en slik ensidig tilnærming blir unyansert og verdifattig.

Abort er mer enn kvinners rett til selvbestemmelse: Det er i praksis to individuelle friheter som kolliderer. Det er to hensyn som må vektes mot hverandre, og det vil være alvorlig å overkjøre den ene parten uten en juridisk vurdering som tar hensyn til begge parter.

Samtidens syn på̊ kvinnen må̊ ikke drives av et avleggs syn på̊ fosteret: At det ikke er en kropp, at det ikke er et menneske, og at det er redusert til å være et organ man kan klare seg uten.

Et moderne og verdiforankret samfunn tar begge parter på̊ alvor, også den av de to partene som ikke har noen som helst anledning til å målbære sin egen stemme.

Ap rotar til abortdebatten