San Francisco – normkritikkens paradis

San Francisco er en av den progressive bevegelsens viktigste utstillingsvinduer, både i USA og internasjonalt. Mange skandinaver sympatiserer med ånden i byen, som oppleves som antiautoritær, LHBTQ-vennlig og generelt frihetsorientert.

Det faktum at byen er bedårende vakker og har et av USAs mest behagelige klimaer, hjelper absolutt. Den ikoniske Golden Gate Bridge har vært med i utallige filmer og tv-serier gjennom årene.

Men nylig har San Francisco slitt med flere åpenbare problemer. For eksempel skriver forfatteren Michael Shellenberger i boken «San Francisco: How progressives ruin cities», om hvordan antallet hjemløse i byen har eksplodert de siste to tiårene, til i dag å utgjøre 2,2 prosent av befolkningen. Byens gater er befolket av rusmisbrukere og psykisk syke i provisoriske telt, mens narkotikasalg og sprøytebruk foregår helt åpent.

20.000 klager på avføring på gata mottas årlig av politimyndighetene, og i 2020 døde hele 712 mennesker av overdoser i en by med mindre enn én million innbyggere.

Dessuten skjer dette samtidig som hjemløsheten i USA generelt har gått ned. Men de regjerende politikerne i San Francisco, som absolutt bruker store summer på å ta tak i problemet, er drevet av en idé om at sosial ekskludering først og fremst er en konsekvens av rasisme og sosial urettferdighet. Og når problemene oppfattes som strukturelle snarere enn individuelle, blir det vanskelig å stille noen til ansvar.

Innflytelsesrike venstreorienterte organisasjoner som American Civil Liberties Union har konsekvent protestert mot alle sterke forslag for å få slutt på elendigheten. Å presse noen til avrusning, eller ty til tvangsbehandling av psykisk syke, har blitt beskrevet av disse og andre grupper som statlig sanksjonert overgrep.

Faktum er at narkotikahandelen også har blitt forsvart – fordi folk må kunne velge selv om de vil bruke narkotika eller ikke. I stedet for tvang er det delt ut penger, mat og rene sprøyter til rusmisbrukerne, med den konsekvens at de har blitt flere og flere og også har tiltrukket seg personer med lignende problemer fra andre deler av landet.

Synet på kriminalitet og straff spiller selvsagt også inn her. I kjølvannet av Black Lives Matter-protestene – der et av de mest utbredte slagordene var «Defund the Police» – gjorde mange amerikanske byer dramatiske kutt i politibudsjettene sine. I San Francisco handlet det i 2021 om 120 millioner dollar – mer enn en milliard norske kroner. Men like raskt som kuttene ble gjennomført, like raskt har de nå begynt å revurdere beslutningene sine. Det har vist seg at kriminalitet, og spesielt den som er knyttet til narkotikamisbruk, har blitt stadig mer ukontrollerbar.

Heller ikke de spesielle overnattingsstedene på ledige hotellrom har vært en suksesshistorie. En undersøkelse av 16 slike boliger – som ifølge de progressive ville være løsningen på hjemløshetskrisen – ga følgende skuffende resultat: Av de totalt 515 beboerne var 25 prosent døde, 21 prosent hadde vendt tilbake til gatene og 27 prosent hadde reist til «ukjent reisemål». De resterende 27 prosentene hadde flyttet til slekt, venner eller annen form for skattefinansiert bolig.

De progressive eksperimentene er imidlertid ikke begrenset til spørsmål som hjemløshet, rusmisbruk og kriminalitet og straff.

Evangeliet befrir oss fra skyld, skam og redsel

Selv har jeg tilfeldigvis slektninger i nabobyen Oakland, og de har mange rare anekdoter å fortelle. Flere av disse handler om munnbind. En sentral del av det progressive verdensbildet har med såkalt godhetssignalering å gjøre. Du skal rett og slett ikke bare være god og på rett side av historien – det er minst like viktig å signalisere dine overordnede verdier til de rundt deg.

I San Francisco, som i flere andre høyborger av Det demokratiske partiet, betyr dette at du som en god borger må bruke munnbind. Ikke fordi legestanden insisterer på det. Men fordi et liberalt standpunkt i saken er forbundet med Trump-siden. Derfor nøyer det seg ikke med å bruke munnbind innendørs eller i en stor folkemengde. Nei, i San Franciscos omgivelser kommer du stadig over barnevogn-trillere, syklister, joggere og ensomme bilister som har på seg dette covid-relaterte tilbehøret.

Så også på skolen. Mine slektningers 14 år gamle datter er en av få i klassen som insisterer på å komme til undervisningen uten munnbind. Noe som formelt sett er helt tillatt, men som likevel ikke hindret læreren i å holde en ti minutters preken for klassen om munnbindets velsignelse, hvor mye av det innebar øyekontakt med min 14 år gamle slektning.

Og enda har jeg ikke sagt noe om det viktigste området av dem alle, nemlig LHBTQ-problemene. At San Francisco er assosiert med LHBTQ-bevegelsen, er ingen hemmelighet, ettersom byen var en av pionerene på området. Vi snakker tross alt om stedet som har blitt kalt «verdens homofil-hovedstad». Men for vanlige borgere er det fortsatt vanskelig å følge med i endringene.

På Facebook i USA kan du velge mellom 58 ulike kjønnsidentiteter, og i det siste har mange av disse fått et helt eget flagg. En klassekamerat av min 14 år gamle slektning tilsto derfor overfor venninnen sin: «Jeg kan ikke se forskjell på alle disse flaggene. Men hvis jeg forteller det til de andre, vil de si at jeg er homofob. Kan du hjelpe meg?»

Keiseroffer og frikort – før og nå

Jentas bekymring for å bli avslørt i sin mangel på LHBTQ-kunnskap er berettiget. Det er mange mennesker som passer på hverandre i disse tider – dette er en del av vilkårene for godhetssignalering. Mange er de voksne som har blitt skjelt ut av barna sine fordi de ikke fikk til å velge riktig pronomen til vennene deres. I tillegg til «he» og «she», er det i dag en hel haug å velge mellom – inkludert «ze», «zir», «hir», «they» og «them». Og det er på dødelig alvor.

En annen familiebekjent flyttet nordover til Portland i Oregon – en annen høyborg for den progressive bevegelsen, med en sterk Defund the Police-bevegelse. Der fikk de imidlertid et ganske uventet problem da sønnen ble mobbet på skolen. Ikke fordi han var ny, men fordi han holdt på med å definere seg selv som heteroseksuell – noe som ikke falt godt i smak på en skole der over to tredjedeler av elevene er medlemmer av LHBTQ-foreningen.

Og nei, dette er ikke bare isolert til enkelte skoler. Det er velkjent at flere og flere amerikanske ungdommer (ut fra indre overbevisning eller generell solidaritet) definerer seg selv som LHBTQ.

Da mine slektninger sendte barna på hver sin idrettsleir i sommer, begynte derfor den første dagen med en pronomenrunde. Familiens 9-åring måtte forklare både hvilket pronomen han ønsker å bli tiltalt med og som han vanligvis forelsker seg i. Da en annen gutt i gruppen sa at han var forelsket i både en jente og en gutt, fikk han oppmuntrende støtte fra lederen, som også erklærte at hvis noe barn så på dette som rart, var det han som tok feil. Og alt dette ble tatt hånd om før det kunne bli snakk om hva barna tross alt var der for – nemlig klatring og kajakkpadling.

Storesøsteren hadde en lignende opplevelse. Men hun havnet i stedet i et avhør om abortspørsmålet – på en paddleboardleir. Da hun i tillegg viste seg å ha «feil» svar på noen av spørsmålene som ble stilt, ble hun raskt utstøtt fra fellesskapet.

Mange forskjeller mellom kvinner og menn

Også dette er altså et øyeblikksbilde av hvordan den progressive ideologien kan uttrykke seg når den får blomstre uten hemmende gjerder. Det er for øvrig fra disse miljøene den queer-inspirerte normkritikken som i dag brukes i våre skandinaviske skoler og førskoler har hentet deler av sin inspirasjon.

I det svenske pionerverket «Normkritisk pedagogikk: Makt, lärande och strategier för förändring» fra 2010, viser flere av forfatterne til Kevin K. Kumashiro og Bic Ngos bok «Six Lenses for Anti-Oppressive Education». Kumashiro var tidligere dekan ved University of San Francisco.

Dagens San Francisco kan med rette beskrives som et normkritikerparadis. Spørsmålet er bare om det gjør byen mer eller mindre trivelig for de som bor der. Når det gjelder slektningene mine, tenker de på å flytte.