Sann lære og sunt liv

Mind­re dog­ma­tikk gjør det vans­ke­li­ge­re å se for­skjell på re­li­gio­ne­ne, skri­ver den dans­ke pres­ten Mor­ten Kvist i en kom­men­tar på nett­ste­det re­li­gion.dk.

Ut­gangs­punk­tet er fers­ke medie­ut­spill i Dan­mark, men ut­ford­rin­ge­ne er like ak­tu­el­le i Norge.

Etter ter­ror­an­gre­pe­ne mot USA 11. sep­tem­ber 2001 har det vokst fram en ag­gres­siv ate­is­me

Ra­di­ka­le isla­mis­ters ugjer­nin­ger er blitt brukt som be­legg for å hevde at all re­li­gion får fram det ver­ste i men­nes­ker og føl­ge­lig må be­kjem­pes i alle for­mer.

I den samme pe­rio­den har den post­mo­der­ne, re­la­ti­vis­tis­ke tenke­må­ten bredt om seg. Jeg skal finne ut hva som er sant for meg, du får finne ut hva som er sant for deg. Ån­de­lig er­kjen­nel­se for­stås i sta­dig stør­re grad som et in­di­vi­du­elt pro­sjekt, fri­kop­let fra fel­les be­kjen­nel­ser og lære­set­nin­ger.

Disse to tenden­se­ne stil­ler den krist­ne kirke over­for en dob­bel ut­ford­ring.

På den ene siden er det av­gjø­ren­de å be­sin­ne seg på at kjær­lig­he­ten er Guds dy­pes­te ka­rak­ter­trekk og men­nes­kets høy­es­te mål.

Jesus po­eng­te­rer at det dob­belte kjær­lig­hets­bu­det, som hand­ler om å elske Gud med alt vi er og har og vår neste som oss selv, er det størs­te budet.

Re­spekt, varme og om­tan­ke skul­le være noen av de frems­te kjenne­teg­ne­ne ved krist­ne men­nes­ker, også i møte med dem som for­ak­ter og håner det vi tror på. Ikke mind­re vik­tig er dette i møte med ån­de­lig sø­ken­de men­nes­ker, som må få opp­le­ve at kir­ken vil dem det beste.

På den andre siden drei­er sann kris­ten tro seg om mer enn all­menn høf­lig­het og venn­lig­het.

Vi er kalt til å elske sann­he­ten og av­vise løg­nen. Den krist­ne me­nig­het har fått et tid­løst bud­skap som den skal ta vare på og for­mid­le slik at men­nes­ker kan ta stil­ling til det. Der­for er det vik­tig å møte ag­gres­si­ve ny­a­te­is­ter med hold­ba­re ar­gu­men­ter, og sø­ken­de men­nes­ker med klar for­kyn­nel­se.

Pres­ten Kvist viser til at le­de­ren ved et sen­ter i Dan­mark som frem­mer medi­ta­sjon, nylig gikk ut i Kris­te­ligt Dag­blad og hev­det at det fin­nes noe «all­ment gull» i alle re­li­gio­ner.

Sen­ter­le­de­ren mener tiden er inne for å sette dette «gul­let» i fri­het. På denne bak­grun­nen blir dog­ma­tikk, som pres­ten re­gist­re­rer er blitt et skjells­ord, et hin­der på veien.

Om­trent sam­ti­dig har den vor­den­de ima­men ved den nye stor­mos­ke­en i Kø­ben­havn, Jehad Al-Far­ra, i et in­ter­vju med samme avis pre­sen­tert sin for­stå­el­se av islam. Til­syne­la­ten­de lar den seg nokså frik­sjons­fritt kom­bi­ne­re med or­di­nær dansk tenke­måte.

Åpen­he­ten kan synes be­fri­en­de, men er egent­lig tåke­leg­gen­de.

In­nen­for alle re­li­giø­se tra­di­sjo­ner er det uenig­het og spen­nin­ger, men det fin­nes li­ke­vel noen trekk som er så grunn­leg­gen­de at vi ikke kan re­la­ti­vi­se­re dem uten å endre re­li­gio­ne­ne.

Sam­ti­dig er det en kjens­gjer­ning at re­li­gio­ner, tross alle sine ulik­he­ter, kan ha noen vik­ti­ge fel­les­trekk.

For krist­ne er det imid­ler­tid ve­sent­lig å være klar over at men­nes­kets na­tur­li­ge re­li­giø­si­tet ikke er det samme som evan­ge­li­et. Dette er et bud­skap Gud har åpen­bart og som på av­gjø­ren­de måter stri­der med men­nes­kets re­li­giø­se pre­fe­ran­ser.

Hvis ordet om Jesus Kris­tus som sann Gud og sant men­nes­ke, kors­fes­tet og stått opp til frel­se for hver den som tror på ham, blir uty­de­lig i øns­ket om å være kjær­lig eller åpen, har vi bom­met full­sten­dig.

Da får vi hel­ler leve med be­skyld­nin­ger om å være dog­ma­tis­ke. Sunn lære­be­visst­het er en for­ut­set­ning for sant ån­de­lig liv.