Seksuelle krenkelser og varslingssaker i NLM

I siste nummer av Misjonssambandets magasin Utsyn uttaler generalsekretær Øyvind Åsland at enkelte av varslingssakene i organisasjonen handler om seksuelle krenkelser, og at han ønsker «å stå på de utsattes side».

Åsland gir nærmest inntrykk av at det er kampen for de utsatte som gjør at han blir sittende i stillingen.

Siden vi offentlig har stått fram som varslere, opplever vi Åslands uttalelse som svært ubehagelig. Vi vil derfor gjøre kjent at våre saker ikke er knyttet til retningslinjene for seksuelle krenkelser. Vi mener selv å være utsatt, eller stå på de utsattes side, men mot ledelsen.

Våre saker er ulike, men en fellesnevner er at vi alle har varslet på at generalsekretæren snakker usant og omskriver virkeligheten. Verken hovedstyret eller varslingsutvalget har adressert våre beskyldninger. Vi har i det lengste forsøkt å unngå å peke på generalsekretæren i offentligheten.

Generalsekretærens utspill gjør det nå umulig å tie. Ikke bare opplever vi uttalelsene som en indirekte stigmatisering av varslerne, Åsland retter også oppmerksomheten mot seg selv og det problematiske med sitt lederskap: Vi erfarer det som typisk for ledelsens og generalsekretærens strategi å skape negative assosiasjonsrom når kritikere og kritikk omtales.

Internt i organisasjonen har ledelsen lenge gitt inntrykk av at varslerne er personer som har utsatt andre for seksuelle krenkelser, eller at de er kranglete ansatte som er uenige i avgjørelser, for slik å delegitimere kritikken. Generalsekretæren tar nå denne strategien med ut i offentligheten.

Vi kjenner til at hovedstyret har mottatt minst 25 varslinger fra over 30 varslere, hvorav over halvparten fremdeles kan regnes som ubehandlet. Av det samlede antall er omlag hver femte knyttet til seksuelle krenkelser, og da er varslerne både anklager og anklagede. Oversikten over antall varslinger er sendt til redaksjonen.

Å gjøre dette til en samtale om seksuelle krenkelser, oppleves som en avsporing. Varslingsutvalget ga også en av varslerne som har opplevd seksuell krenkelse, fullt medhold i kritikken av hovedledelsens behandling.

Likevel framstiller generalsekretæren det som om utvalgets rapport utelukkende sier at «vi har håndtert krevende saker på en forsvarlig måte». Det har i tillegg vært ytret kritikk fra flere hold om utvalgets habilitet, mandat og vilje til å undersøke spørsmål ut over det juridiske.

Det er ikke ulovlig å snakke usant, men hvem skal vurdere etikken? Ingenting av dette er ordentlig besvart.

Når hovedstyret nå i sin nylig publiserte orientering om utvalgets arbeid hevder at det ikke var noen kritikk av utvalget før de kom til sin konklusjon, stemmer heller ikke dette.

Vi kjenner til at styreleder mottok kritiske signaler rundt habilitet fra i alle fall fire personer. Men varslere var engstelig for å ytre tydelig kritikk, i fall det skulle slå tilbake på dem selv – slik vi gjentatte ganger har erfart.

Verken ledelse eller styret synes å få øye på det asymmetriske maktforholdet her. Styret har heller ikke i sin orientering tatt høyde for klager på varslingsutvalgets rapport, der varslere hevder at generalsekretæren snakker usant til utvalget.

Nå har vi en situasjon hvor ledelsen stadig feilinformerer i offentligheten, ofte fulgt av harde ord, maktspråk og det vi opplever som hersketeknikker. Åsland kommer med antydninger om enkelte av oss som om han vet noe som lesere ikke vet, og at han beskytter oss ved å ikke fortelle dette.

Som varslere når vi ikke igjennom, av menneskelige hensyn kan vi ikke snakke om sakene, og de kristne dagsaviser avviser innlegg med for spesifikk kritikk av ledelsen.

Vi er i praksis uten muligheter for å beskytte oss mot Misjonssambandets ledelse, og opplever heller ikke at hovedstyret tar situasjonen på alvor.