Selbekk: Det er trist. Det er tragisk. Og det er Espen Barth Eides skyld

En ambassade uten ambassadør.

Det er statusen for den israelske representasjonen i Norge etter at Avi Nir-Feldklein forlot landet for godt onsdag denne uken. Og sånn vil det også forbli en god stund fremover.

Slik situasjonen er mellom våre to land nå, ser ikke Israel noen hensikt i å erstatte sin ambassadør i Oslo. De oppfatter at det rett og slett ikke er verdt innsatsen å bruke ressurser på å pleie forholdet til Norge.

Det er både trist og tragisk, samtidig fullt forståelig.

Ambassadøren ble kalt hjem til Israel med øyeblikkelig virkning da Norge anerkjente Palestina i slutten av mai.

De siste dagene har han vært tilbake i Oslo for å pakke en siste gang. Og for å ta et siste og endelig farvel med Norge.

På vei ut slamrer han kraftig – og etter vår mening – helt rettmessig med døren i sitt grundige avskjedsintervju med Dagen.

Vi kan faktisk ikke huske å ha opplevd en ambassadør snakke så fritt og usensurert som det Avi Nir-Feldklein gjør her. I dette intervjuet møter vi noe så sjeldent som en udiplomatisk diplomat.

Nir-Feldklein sier det rett ut: Han ønsker ikke «å kaste bort tid» ved å forbli i Norge. Her er det ikke noe mer fornuftig han kan få utrettet fordi Norge så grundig har valgt side i den israelsk-palestinske konflikten.

Ambassadøren tror ikke på en bedring før det blir en ny regjering i Norge. Den sittende regjeringen kaller han «en av de mest fiendtlige i Europa».

Ordene er harde, men nødvendige. Vi, for vår del, forstår ambassadøren godt og er enig i det han sier.

Det sterkeste øyeblikket i intervjuet er når Nir-Feldklein stiller det retoriske, men samtidig dypt ransakende spørsmålet: «Oppnår terrorisme mål på en bedre måte enn diplomati?».

For det er akkurat slik Israel opplever den norske anerkjennelsen av Palestina. Som en belønning for terror.

Israel føler seg dypt og inderlig tråkket på av den norske regjeringen etter det forferdelige terrorangrepet 7. oktober i fjor.

De fikk sine sønner drept. Sine døtre voldtatt. Sin befolkning tatt som gisler.

Likene av israelere ble skjendet inne på Gaza-stripen til akkompagnement av høylytte lovprisninger den islamske guddommen Allah. Død over jødene, Allahu akbar.

Så mange jødiske liv har ikke gått tapt på en dag etter at de industrialiserte massedrapene i gasskamrene i Auschwitz opphørte i januar 1945. Det var Holocaust-målestokk over de myrderiene som Hamas stod bak i Sør-Israel for ett år siden.

Men i møte med slike grusomheter har den norske regjeringen slept beina etter seg helt fra starten. De strevde innledningsvis med i det hele tatt å kalle terroren for terror og terroristene for terrorister.

Så kom det frem at de også hadde nektet Kong Harald å kondolere det israelske folket.

Men det verste er altså følelsen av at Norge lar terror lønne seg.

Da Norge anerkjente det luftslottet som en palestinsk stat er, så var begeret fullt for Israel.

Relasjonen mellom våre to land har aldri vært mer stivfrossen enn den er akkurat nå.

Men det er vår regjering som frivillig har hoppet opp i den israelske fryseboksen. Og de har selv dratt lokket ned over seg selv.

Det er utenriksminister Espen Barth Eide som må ta ansvaret for at vi har havnet i den situasjonen.

Han visste veldig godt hva han gjorde. Eide var klar over at en slik norsk anerkjennelse ville bety dødsstøtet for alle norske ambisjoner om å spille noen som helst form for konstruktiv rolle i Midtøsten.

Men lysten på norske palestina-aktivisters stemmer i stortingsvalget neste år ble tydeligvis for store.

Forhåpentligvis er det bare ett år til både Eide og sjefen hans får avløsning. For som Avi Nir-Feldklein sier: «Jeg vil skille mellom den norske regjering og Norge».

Det går heldigvis an å håpe på bedre tider for forholdet mellom våre to land.

Til slutt tilbake til den ambassadørløse ambassaden. Terrortrusselen mot den er nå så stor at politiet både har høynet beredskapen og innført bevæpning. Myndighetene sier det rett ut at det er på grunn av risikoen for terror mot jødiske og israelske mål i Norge.

Jødiske mål finnes det flere av i landet vårt. Israelske bare ett.

Den tidligere arbeidsplassen til Avi Nir-Feldklein.

Vi kan faktisk ikke huske å ha opplevd en ambassadør snakke så fritt og usensurert som det Avi Nir-Feldklein gjør

Israels ambassadør har forlatt Norge. Det kommer ingen erstatter