Selvfølgelig er menigheten en kamparena, den er kalt til å være det

«I Vennesla har menigheten blitt en kamparena», klager skribenten Lennart Iversen i et godt lest og mye debattert innlegg her i avisen.

Det er konferansen «Reis deg Guds menighet», det dreier seg om. I august ble denne samlingen arrangert for tredje år på rad i regi av pinsemenigheten Filadelfia i Agderkommunen nord for Kristiansand.

Ifølge egenreklamen arbeider «Reis deg Guds menighet» for at «samfunnet skal preges mer og mer av verdiene som er nedfelt i Bibelen». Og foran årets konferanse reklamerte arrangørene med at de fremmøtte ville «få høre modige og dyktige formidlere snakke om temaer som det er viktig å tale tydelig om i det offentlige rom».

De formidlerne var blant annet Alv Magnus, Elin Fagerbakke, Bjarte Ystebø, Cecilie Røinås, Steinar Harila, Espen Ottosen og flere andre. Og ifølge Dagens reportasje fra arrangementet så dreide mye seg om ekteskap, samliv, kjønn, abort og andre omstridte tema.

Hvis vi forstår debattartikkelens forfatter Lennart Iversen rett, så hadde han helst sett at konferansen ikke ble avholdt i det hele tatt. Han har i hvert fall ikke mange godord å si verken om arrangementet eller det budskapet som ble formidlet.

De kjemper for «tapte saker», skriver han. Og de forkynner «andre ting enn evangeliet». Og som det ikke var nok er holdningene deres til andre troende «rystende» og «arrogant».

Ja, Iversen synes å mene at det langt på vei er det tankegodset som konferansetalerne og -deltagerne i Vennesla står for, som er grunnen til at kristentroen taper terreng her i landet.

Eine grausame Salbe, der altså.

Vi, for vår del, har en totalt annen oppfatning av det som skjedde i Vennesla og hva miljøet bak denne konferansen står for.

Slik vi ser det, gjør Filadelfia-pastor Geir Stomnås og de som han samarbeider med om denne konferansen, et veldig viktig arbeid.

I en tid der mange kristne vegrer seg for å si noe som helst som er kontroversielt, gir «Reis deg Guds menighet» ny frimodighet. Eller som Stomnås selv er inne på i intervju med Dagen: «Mange av dem som kommer hit føler seg alene i hverdagen. Når de kommer hit utbryter de: Jeg visste ikke vi var så mange.»

Og kanskje enda viktigere:

Dette er en konferanse som minner oss om at vi må stå opp mot den dekontruksjonen av kristen lære og liv som så sterkt preger den tiden vi lever i.

For de som advarer mot å gjøre menigheten til en kamparena, tar feil. Guds menighet er en kamparena. Den har alltid vært det, og den er også kalt til å være det.

Den som vil ha bevis for det, oppfordres til å lese Judas brev i Bibelen. Det går fort, brevet har som kjent bare et kapittel.

Etter de innledende hilsenene forklarer Judas, som altså mest sannsynlig er Jesu kjødelige bror, hvorfor han har sett seg nødt til å skrive til menighetene. Han ser seg tvunget til «å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert».

Den kristne tro er altså noe stabilt, noe uforanderlig, noe som står fast selv om tidene skifter.

Vi har fått den en gang for alle. Men vi må like fullt kjempe for den.

For som Judas fortsetter: «Det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er oppskrevet til dom. De misbruker vår Guds nåde til et utsvevende liv, og de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus.»

Hvis det var nødvendig å kjempe for troen i det første århundret da Judas skrev sitt brev, så er det i hvert fall påkrevet nå.

I et annet av Det nye testamentets brev kalles Guds menighet for «sannhetens støtte og grunnvoll» (1. Tim 3:15).

Den kristne kirke er betrodd sannheter om Gud, frelsen, troen, livet, skaperverket, menneskeverdet, ekteskapet. Alt dette skal vi kjempe for. Uansett om det er populært eller ikke.

Det minner «Reis deg Guds menighet» oss om. Og det fortjener de takk for, ikke mistenkeliggjøring.