Sem-Jacobsens usannheter om KrF og konverterings-terapi

Jeg forstår ikke hvorfor Sp mistror oss når vi står opp for trosfrihet, ytringsfrihet, foreldreretten, og den helsefaglige integriteten i møte med sårbare unge som søker hjelp. Loven kommer til å gjøre dette rommet trangere. Noe et samlet KrF aldri kan sitte stille og se på!

Derfor stemte KrF mot regjeringen, og fremmet et eget forslag for å sikre en lov som ikke rammer bredere enn vi ønsker. Vi er glade for at det til slutt ble flere enn oss som stemte mot loven.

Gode intensjoner ikke nok

Det må gå an å peke på store feil og mangler ved et lovforslag uten å bli tillagt meninger vi absolutt ikke har. Det er rett og slett ufint.

For det er sånn at selv om intensjonen er god, betyr ikke det at resultatet er godt. Det vi kan være i ferd med å gjøre er å binde fagmiljø, ved lov, til en praksis som flere land og fagfolk med mer erfaring har forkastet.

Departementet selv innrømmer at det er store gråsoner og vanskelige avgrensinger. At det vil oppstå krevende grensedragninger, særlig i religiøse sammenhenger. Der bønn i påhør av andre potensielt vil kunne rammes. Og der overgangen mellom rene meningsytringer og faktiske krenkelser også er vag.

Alle disse vurderingene av hva som er «objektive krenkelser» må tas i øyeblikket, noe som tydelig viser at loven kommer til å gjøre rommet for trosfrihet og ytringsfrihet trangere.

Loven er uklar. Og kombinasjonen av uklarhet og høye strafferammer er svært uheldig.

En uklar lov

I strafferetten har man det som kalles et klarhetskrav, et prinsipp som enkelt forklart går ut på at man ikke skal måtte lure på om man gjør noe straffbart eller ei.

Utover de groveste tilfellene, vil endringen kunne føre til at mange som allerede har et stort ansvar i krevende samtaler om kjønn og legning – ikke våger lenger. Siden de ikke kan vite om samtalen de har kan være straffbar.

Her er det utformingen av lovverk det er snakk om. Da må det være presise definisjoner, ordbruk og begrep.

Det fremstår som høyst usikkert om «lignende systematiske fremgangsmåter» har presisjonsnivået som tilfredsstiller det strafferettslige lovkravet. I proposisjonen står det til og med at enkeltstående samtaler, rett nok unntaksvis, kan ansees som «systematisk fremgangsmåte». Det burde få Senterpartiet til å tenke seg om, i stedet for å angripe KrF.

Mer, ikke mindre, samtaler med barna våre

KrF er også sterkt kritiske til at loven behandler kjønnsidentitet på lik linje som seksuell legning. Dette er svært oppsiktsvekkende, med et så til de grader sviktende faglig grunnlag.

Aldri før har det vært så mye debatt rundt kjønn som det er i dag. På få tiår har vi gått fra en håndfull, til flere hundre unge jenter og gutter som blir henvist til Rikshospitalet for kjønnsbekreftende behandling. I lys av slik statistikk – ønsker vi virkelig å dra samfunnet i en retning hvor det skal være mindre trygt med åpen dialog rundt temaet?

I Sverige og Finland gjennomføres det nå en snuoperasjon i stikk motsatt retning enn Norge. Der har de endret sine medisinske retningslinjer og anbefaler nå kjønnsbekreftende behandling i mindre grad enn tidligere.

Dialogen og samtalene en har med barn og unge som er usikre på kjønnet sitt blir enda viktigere. KrF er bekymret for at loven vil ramme alle barn og unge som trenger noen å prate med om kropp, seksualitet og kjønn, og gjøre temaene til enda større tabu enn det er i dag.

Det vil ikke vi være med på. KrF er opptatt av at alle som trenger gode samtaler og veiledning skal få nettopp det.

Vi må ikke kriminalisere – men heller styrke foreldres mulighet til å veilede barn slik at de finner seg til rette og akseptere sin egen kropp. I praksis frarøver denne loven foreldre mye av retten de har til å hjelpe egne barn i disse spørsmålene.

Der er jeg glad for at også Senterpartiets Jenny Klinge er tydelig. Men det er åpenbart at hun får stor motbør internt når hennes stortingsfelle Åslaug Sem-Jacobsen omtaler KrF, som er helt på linje med Klinge, på denne måten.

Klinge slår tilbake mot Ulstein om konvertering-sterapi