Send misjonærer, ikke penger
Pengeoverføringer skaper avhengighet mellom ung kirke og misjonsorganisasjon, mens misjonærutsendelse legger grunnen for uavhengighet.
Aril Edvardsen var en misjonspioner i Norge med å samle inn penger til misjon der han ikke brukte pengene til norske utsendinger, men heller brukte pengene til å lønne lokale evangelister på misjonsfeltene.
LES: Liker ikke å bli kalt tøffe
Annonse
Det var og er imponerende mange evangelister som kunne ansettes for det en norsk misjonærfamilie kostet i året. Men det er flere viktige grunner til at misjonærutsendelser av dyktige misjonærer er bedre enn pengeoverføringer – om en skal velge. La meg nevne noen viktige moment.
Pengeoverføringer skaper avhengighet mellom ung kirke og misjonsorganisasjon, mens misjonærutsendelse legger grunnen for uavhengighet. Sender du penger for å lønne lokale evangelister og drive det lokale arbeidet, så har du skapt en avhengighet av penger utenfra for å drive det den lokale kirken er forpliktet på å gjøre selv.
Resultatet er en usunn og ikke jevnbyrdig relasjon mellom to partnere. For det er også noe å lære for en kirke: å gjøre det en kan innenfor sine ressursrammer. Bruker misjonen heller pengene sine til å sende egne misjonærer, så bringer de inn personer med kunnskap. Når kunnskapen er overført, har en satt den unge kirken bedre istand til å gjøre sin jobb og gjort den litt mer uavhengig av misjonsorganisasjonen.
Pengeoverføringer ødelegger dessuten for lokal oppbygging av givertjeneste. En har blitt opplært til å søke penger fra utlandet fremfor at menigheten ser sammenhengen mellom sin egen givertjeneste og hva en kan utrette. Skal utenlandske penger ikke ødelegge for oppbygging av lokal givertjeneste, så må i det minste de utenlandske pengene begrenses til bruk på ekstraordinære tiltak og grenseoverskridende ekspansjon så en ikke er sårbar på driften når de utenlandske pengene forsvinner.
Dernest er misjonærene og misjonsorganisasjonene rollemodeller for de unge kirkenes oppbygging av eget misjonsarbeidet. Skal de i stedet for å sende egne misjonærer, sende penger til andre mer lokale og mer lavtlønnede for å gjøre jobben for seg? Sender vi misjonærer som vi selv finansierer, så kan modellen kopieres: hver ung kirke må selv begynne å gi penger til misjon, og sende ut egne misjonærer.
Problemet for norsk misjon er kanskje i hvor stor grad vi også forvalter store offentlige midler til utviklings og diakonalt arbeid i tillegg til at deler av «hjemmearbeidet» i økende grad er blitt avhengig av offentlige midler. Ødelegger vi ved det for oss selv så vi vanskeligere kan være rollemodeller for andre kirker? De kan vel ikke drive stor misjonsrelatert diakonal virksomhet med statlige midler?
Når misjonsoppdraget er å nå unådde folkeslag, må noen uansett krysse grenser til et annet språk og en annen kultur. Alle kirker har del i misjonsbefalingen. Vi kan ikke kjøpe oss vekk fra direkte involvering med utsending av egne folk til misjonens grensekryssing. Flere ganger er det motsetninger mellom lokale folkegrupper som gjør at det er lettere for en langveisfarende misjonær å komme igang i en unådd folkegruppe fremfor at misjonæren kommer fra en rivaliserende lokal folkegruppe.
All erfaring viser også at misjonsgløden og misjonsinnsatsen dør når vi sender penger i stedet for å sende våre egne barn som misjonærer. Givertjenesten dabber av, og bønnene blir sjeldnere. Men når vi sender våre egne barn og venner til misjonsarbeid så beholdes engasjementet.
Annonse
For misjonsresultatenes skyld og for misjonsengasjementets skyld trenger vi derfor på nytt sette fokus på misjonærutsendelser og løfte statusen for langtidsmisjonærer som reiser ut for å lære språk, kultur og være så lenge i tjeneste som det er nyttig for den unge kirken. Først etter 7-8 år er misjonærene kommet så godt inn i språk, kultur og relasjoner at de kan gjøre skikkelig nytte for seg. Vi trenger også å be frem misjonærer som våger å tjenestegjøre i isolerte og farlige steder.
Om det idag er høyere dødsrisiko å være sekulær journalist enn kristen misjonær, så er spørsmålet om vi har overdrevet sikkerhetsaspektet i misjonen. Våre barn og ungdommer må vernes, men bortsett fra det trenger vi voksne misjonærer som våger krysse mange grenser og tør ta betydelig risiko for misjonens skyld.
Skal vi lykkes med dette, trenger vi misjonsvenner som vil prioritere like radikalt som de misjonærene som reiser. Det er utfordringen i et Norge der vi er blitt rikere, mer selvopptatte og mindre offervillige. Vi trenger fornyet forkynnelse så vi igjen får misjonærer som for misjonens skyld sikter mot langtidstjeneste, også den som kan være farlig.
De som har jobbet med missiologi vet at ingen ting av det jeg nevner er nytt. Få har jobbet så intenst for en radikal misjonærprioriering de siste 50 årene som missilogen Ralph Winter (1924-2009). På en energisk og overbevisende måte argumenterte han for denne misjonærfokusen. Han er vel verdt å lese den dag i dag.
