Sendt-konferansen fortsetter å sette seg høyere mål enn de klarer å nå. Det er bra

Torsdag til lørdag er omkring 350 deltakere ventet i Salt Bergens lokaler. Foreningen Sendt Norge har som uttalt mål å bidra til «å plante 400 nye livskraftige menigheter i Norge mellom 2015-2025».

Det målet når de nok ikke. Korona må ta en del av skylden for det, men det forklarer ikke alt når status pr nå er 123 nye menigheter. Det forteller først og fremst at dette arbeidet er vanskelig.

For det å starte nye menigheter er hardt arbeid. Det krever både kallsbevissthet, mye frivillig innsats, kraft til å tåle motgang – og en god del tålmodighet. Det kan være mye entusiasme forbundet med selve oppstarten. Så opplever man raskt at den første begeistringen avtar når hverdagen kommer.

I Sendt-rapporten fra 2021 kan vi lese om «en svak økning i antall etableringer i løpet av de siste 15 årene». Antall årlige nyetableringer har i perioden 2005-2020 variert mellom 12 og 32.

Pinsebevegelsen, Baptistsamfunnet og Misjonssambandet er blant dem som har etablert flest nye fellesskap.

Man kan alltids påpeke at viljen til å sette seg ambisiøse mål har vært større enn evnen til å følge dem opp. Samtidig er det noe beundringsverdig i det å sette seg høye mål. Særlig når det ikke er noen som blir rike av dette arbeidet. Ønsket er å skape arenaer hvor flere skal få bli kjent med Jesus. Da er det en god ide å sette seg høye mål.

Et uformelt kristent fellesskap ble svaret på Geir Olavs bønn

For enkelte kan det vanke anseelse på kristne konferanser. Men stort sett er Sendt-gjengen folk som arbeider lokalt fra dag til dag, og som offentligheten ellers sjelden hører noe fra. Det er litt som dem dikteren Hans Børli skriver om, «Dere i dongery». De som gjør jobben.

I 2002 var jeg på min første konferanse i regi av det som da het Dawn Norge. Navnet Dawn var talende nok. Det engelske ordet betyr soloppgang, men i denne sammenhengen var det først og fremst en forkortelse for «Discipling a whole nation».

Intet mindre, altså. Det lyder litt som et ekko fra 1990-tallet, hvor troen på vekkelse og åndelige gjennombrudd var større enn den er nå. Men det lå et dypt alvor bak navnet. På denne tiden ble det også mer vanlig at kristne i ulike sammenhenger så på hverandre som medarbeidere i stedet for konkurrenter. Det skiftet er i seg selv viktigere enn vi tenker over i dag.

«Den mest direkte måte å disippelgjøre Norge på er å fylle landet med evangeliske menigheter slik at hver innbygger har en menighet som lett kan nås både praktisk og kulturelt. Dette gjelder alle klasser, folkeslag, sosiale og kulturelle grupper», het det i Dawn-rapporten fra 1995.

Den var ført i pennen av sosiologen og metodisten Ommund Rolfsen. Jeg intervjuet ham for bladet Visjon på Dawn-konferansen som fant sted i Filadelfia Venneslas lokaler for 21 år siden.

«Det er en kjensgjerning at vi i dag planter historisk mange menigheter», sa han den gangen. Egentlig var målet 500 nye menigheter innen 2005, men den nøkterne Rolfsen så for seg 250 som et mer realistisk mål.

I 1996 ble det arrangert en lignende konferanse i Stavanger. Der var daværende Stavanger-biskop Bjørn Bue med, og konferansen ble historisk ved at han og OKS-pastor Åge Åleskjær talte på samme møte. Det var ganske oppsiktsvekkende den gangen. Men de to møttes i et felles ønske om at flere nordmenn skulle få del i evangeliet.

Etter dette ble det arrangert flere tilsvarende konferanser. Menighetsplanting som fenomen ble mer og mer utbredt og anerkjent. Men så gikk Dawn Norge inn i en slags mellomfase. Det ble ikke arrangert store konferanser, men årlige Dawn-forum, som regel på Ungdom i Oppdrags hovedsenter Grimerud i nærheten av Hamar, med oppunder 100 deltakere.

Jeg fikk være til stede på flere av disse. Og av alle lederkonferanser jeg har besøkt som journalist gjennom årene, er det få som har gjort sterkere inntrykk enn nettopp disse.

Her var det ikke folk som mente noe om hva andre burde mene eller gjøre, her var det folk som tok tak selv. Noen få av dem var kjente kristenledere, men det var unntakene.

De fleste av dem var ganske vanlige mennesker som gjorde noe uvanlig. Men det var ikke lett. Noen ga opp.

De fleste måtte holde ut en stund før de kunne konstatere at fellesskapet de hadde etablert så ut til å være levedyktig. Jeg husker hvordan jeg satt på disse møtene og så på menneskene rundt meg med beundring.

I 2016 skiftet Dawn Norge navn til Sendt Norge. To år tidligere var 800 deltakere med på konferansen hvor målet om 400 nye menigheter innen 2025 ble uttalt. Det er det målet som har vist seg vanskelig å nå.

På Dawn-forum i 2012 ble det markert at menighetsplanting slett ikke var forbeholdt frikirkeligheten. Da var generalsekretærene Øyvind Åsland (NLM), Rolf Kjøde (Normisjon) og Erik Furnes (ImF) til stede og markerte sin støtte til etablering av nye fellesskap.

Den norske kirke har også en rolle i dette, selv om de er i en helt annen liga når det gjelder antall fellesskap rundt i landet. Også der blir det etablert nye menigheter, gjerne som følge av at nye områder blir tatt i bruk til boliger.

På Fornebulandet i Bærum skal et vigslet kirkerom i et nytt flerbrukshus være klart i 2028. Samtidig har det vært en tankevekker at i Hovinbyen i Oslo, som kan romme 80.000 innbyggere, er det ikke planlagt gudshus. Vårt Land omtalte dette i 2021.

Misjonssambandet hadde som mål å komme opp i 100 misjonsforsamlinger mellom 2012 og 2020. Fra 43 forsamlinger i 2012 var status ved utgangen av 2021 79 forsamlinger. Av disse ble seks regnet som nyplantinger, ifølge sakspapirene til fjorårets generalforsamling.

Misjonskirken Norge hadde som mål å plante 20 ny menigheter i perioden 2010-2020. De kom omtrent halvveis.

Pinsebevegelsen har som mål å danne 100 nye menigheter innen 2030. Realiseringen av dette tiårsmålet fikk en røff start da pandemien traff like etterpå. Men selve det at ulike kirkesamfunn har satt seg slike mål, kan nok forstås som en følge av Sendt Norges arbeid.

På Pinsebevegelsens lederkonferanse tidligere i vinter bet jeg meg merke i at det ble snakket om geografisk nærhet til kirken sin. Aller helst skulle man kunne gå dit.

Det er interessant at dette ble vektlagt på en frikirkelig lederkonferanse i 2023. En av frikirkenes ulemper har tradisjonelt sett vært at de nettopp ikke tilhører et geografisk nærmiljø, men samler folk fra for eksempel en hel by.

Fremfor å være skuffet over det som ikke har skjedd, kan konferansedeltakerne - og mange andre! - glede seg over de menighetene som faktisk har blitt etablert, og over menneskene som har fått del i et kristent fellesskap som resultat av det.