Senterpartiet og religionsfriheten
I Dagen 22.01 setter Kjell Ingolf Ropstad søkelyset på Senterpartiets livssynspolitiske profil. Det er viktig.
Partiet vil kunne spille en sentral rikspolitiske rolle, ja bli et regjeringsparti etter neste valg. Velgeren bør da kjenne dets ideologiske profil. Ikke minst gjelder det kristne velgere.
En saklig og vederheftig vurdering bør ha som utgangspunkt det partiet selv innestår for og gjør offentlig gjeldende som sitt syn.
Annonse
La meg derfor ta frem noen av punktene i forslaget til partiprogram for kommende stortingsperiode som nå foreligger på partiets hjemmeside.
Sp vil «stille krav om representasjon av begge kjønn i styringsorganer i tros- og livssynssamfunn som mottar offentlig støtte.» Dette er et inngrep i religionsfriheten som kan ramme flere trossamfunn, men direkte Den katolske kirke.
Sp vil «stille krav om at representanter i styringsorganer som forvalter statlig støtte hos tros- og livssamfunn, er demokratisk valgt.» Også her rammes Den katolske kirke, men sikkert flere.
Sp vil «bekjempe negativ sosial kontroll og forby konverteringsterapi/ homoterapi.» Dette vil kunne ramme alle kristne samfunn og organisasjoner som vil stille krav om troskap mot De ti bud til sine ledere og tillitsmenn. Og ved en utvidet utlegning de som lærer at homofilt samliv er i strid med Guds vilje, og som gjennom sjelesorg/skriftemål vil hjelpe praktiserende homofile til et liv i pakt med Guds vilje.
Religionsfrihetens funksjon og formål er at individer, grupper, organisasjoner og religionssamfunn skal kunne ha en tro som de fritt kan praktisere privat og offentlig, organisatorisk og institusjonelt, som de skal kunne oppdra sine barn i og propagandere for.
Denne frihet må ikke rammes av statsideologien eller flertallsmakt.
Den gjelder nettopp når statsideologien eller andre antireligiøse krefter vil ta makten over menneskers trosliv. Det skjedde og skjer bl.a. under kommunistiske og islamske regimer.
I dag er det frihetlige demokrati i ferd med å bli et autoritært demokrati. Slik at man må være særlig på vakt overfor «demokratiske» begrunnelser for innskrenking eller opphevelse av religionsfriheten.
Annonse
et er nettopp en slik autoritær begrunnelse vi står overfor, når det vises til «statlig støtte» som kriterium for innskrenking av kirkesamfunnenes religionsfrihet.
Men «statlig støtte» kan ikke tildeles under den forutsetning at de som får støtten, skal måtte oppgi sin religionsfrihet for å kunne motta den. Da er det autoritære demokratiet på plass.
