Debatt
Sentrum i Hauges kristendomsforståelse
Takk til prof. emer. Bernt T. Oftestad for hans utførlige respons (Dagen 14/10) på mitt relativt korte innlegg om «Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse» (Dagen 6/10). Enhver åndelig bevegelse må jo forstås ut fra sin bakgrunn, og Oftestad viser derfor blant annet til sin artikkel i Norsk tidsskrift for misjon (NTM, nr. 1-2, 2021): «Hans Nielsen Hauge og mystikken – ut fra hans autobiografiske tekster.»
Jeg må bare innrømme at denne artikkelen hadde jeg ikke lest, da jeg skrev innlegget mitt. Men jeg synes faktisk at Oftestad der bekrefter min intuitive fornemmelse av at Hauge ikke var spesielt opptatt av å videreføre Pontoppidans «ordo salutis»/«frelsens orden»-skjema (slik Oftestad hevdet i kronikken sin i Dagen 13/9). For Oftestad skriver jo selv på s. 15 i NTM-artikkelen sin:
Annonse
«Hauge … utviklet ikke noen egen lærefremstilling av 'frelsens orden'. Det virker som det dramatiske og momentane gjennombrudd som løftet hans indre åndelige virkelighet over den ytre, engasjerer ham sterkere enn omvendelsesprosessens ulike ledd.» (uthevingen av ordet «over» er Oftestads).
Med andre ord, så synes jeg ikke Oftestad i kronikken sin skjelner klart nok mellom Hauge selv og så den etterfølgende tidens «haugianisme», med dens sikkert altfor sterke betoning av nettopp «omvendelsesprosessens ulike ledd» (jevnfør hva Oftestad forteller om sin egen far, som i et haugiansk miljø «ble stilt overfor kravet om å begynne på botens vei», «da han som ganske ung begynte 'å søke Gud'»).
I NTM-artikkelen om Hauge og mystikken holder Oftestad imidlertid fram «begrepsparet utvortes og innvortes» (Oftestads utheving av par-ordene) som et avgjørende kjennetegn på «den spiritualistiske bevegelsen, som oppsto allerede på 1500-tallet som et radikalt oppbrudd fra de dominante reformatoriske bevegelsene» (s. 10f); og han viser etterfølgende blant annet til at Hauges «omvendelseshistorie har … sin kilde i det innvortes» (s. 12).
I NTM-artikkelens siste avsnitt setter Oftestad så det her nevnte begrepsparet i relasjon til Hauges konkrete virksomhet (s. 18f):
«Hauge stilte seg bak kongens religionspolitiske program, som blant annet var nedfelt i konventikkelplakaten. Dette programmet var utvortes. Hauge ønsket ved sin forkynnelse å fremme en åndelig fordypning av folket. Det var formålet med hans forkynnervirksomhet. Men [konventikkel]plakatens forbud mot fri lekmannspreken rammet også ham. Hauge løste denne vanskeligheten ved å argumentere prosessuelt fra det utvortes til det innvortes. Den utvortes bibeltekst kan ikke sperre for det innvortes åndelige livet. Det utvortes skal tvert imot fullbyrdes i det innvortes.»
Oftestad fortsetter med å fremholde at Hauges forhold til både forbudet mot fri lekmannspreken og til Skriftens forbud mot kvinnelige eldste må forstås i lyset av denne måten å tenke på, der altså det innvortes blir overordnet det utvortes. Og det er på denne bakgrunn man må se dét, som katolikken Oftestad skriver til slutt i sin respons til undertegnede, der han trekker opp de kirkehistoriske linjer – via radikal pietisme (herrnhutisme), nyevangelisme og rosenianismens såkalte «lovfrie evangelium» – helt til i dag, og der han med rette ironiserer over protestantismens «tilpassinger» og knefall for tidsånden.
Men uansett: I apologien til den Augsburgske Bekjennelses art. XIII blir den romersk-katolske «ex operere operato»-lære om sakramentene uttrykkelig avvist. Sakramentene virker ikke frelse «i kraft av den utførte handling» («ex operere operato»), men kun ved at de mottas i tro.
Og kallet Hauge fikk til å forkynne omvendelse for «døpte og konfirmerte» mennesker viser at denne genuint evangelisk-lutherske forståelsen av det innvortes som det avgjørende i gudsforholdet – jevnfør for eksempel Rom 2,28ff – også sto helt sentralt i Hauges kristendomsforståelse:
Annonse
«Det gjenlød i mit Indre: Du skal bekjende mit Navn for Menneskene, formane dem at omvende seg og søge mig medens jeg findes, … saa kunde de omvende sig fra Mørke til Lyset» (Hauge-sitat på s. 17 i NTM-artikkelen).
