Setningen «Jeg er homofil» sier mindre enn du tror

Prest Håkon Økland Kinsarvik gikk nylig ut på Facebook og fortalte at han hadde kommet frem til, etter flere år med selvransakelse, at han er homofil. Det var bakgrunnen for at han og kona etter åtte års ekteskap hadde tatt ut separasjon.

Da Dagen onsdag ettermiddag delte nyheten kom det langt over hundre kommentarer på vår Facebook-side. Noen av kommentarene var temmelig spekulative og mente mye om prestens situasjon og samliv. Men faktum er at vi egentlig ikke vet så mye selv om et kristent menneske sier: «Jeg er homofil».

Blant annet vet vi ikke om de tre ordene innebærer et ja til homofilt samliv og dermed et ønske om å leve sammen med en person av samme kjønn.

Teologisk kursendring

Når det gjelder den aktuelle presten, er det nå blitt klart etter et nytt intervju i Dagen at han også har foretatt en teologisk kursendring. Det overrasker sikkert ingen at jeg finner det beklagelig.

Men det endrer ikke mitt hovedpoeng. Og det er at en erklæring om seksuell orientering ikke trenger å si noe som helst om et samlivsetisk ståsted.

Det er viktig å påpeke fordi mange tar for gitt at setningen «Jeg er homofil» betyr omtrent det samme som «Jeg ønsker en kjæreste av samme kjønn».

Ut av skapet

«Å komme ut av skapet» blir i dag gjerne fremstilt som befriende. Endelig kan et menneske være ærlig om hvem man egentlig er.

Noen kan sikkert oppleve det slik. Men jeg tviler på at det gjelder alle. Tvert imot kan det være ubehagelig å beskrive offentlig noe så privat som egen seksualitet. Særlig tøft må det være for dem som kjenner på usikkerhet eller motstridende følelser.

Da blir det tankevekkende at de som oppfatter seg som homofile – eller bruker en annen av merkelappene LHBTQI – forventes å fortelle resten av verden om sin seksualitet, mens vi andre slipper.

Kort sagt er jeg glad for at jeg som tenåring slapp å si et eneste ord om hvilke personer jeg ble seksuelt tiltrukket av.

Svært ulike fortellinger

Åpenhet er bra. Slik sett er det noe realt ved at en prest, sammen med sin kone, gir offentlig informasjon om en separasjon og bakgrunnen for denne. De to skriver også sterkt både om sorgen og smerten de kjenner på og om at de fortsatt er glade i hverandre.

Men vi bør også respektere at det finnes spørsmål som det er for vanskelig å svare på – i hvert fall i det offentlige rom.

Et aktuelt spørsmål handler om hvordan det er, helt konkret, å leve i et ekteskap der den ene personen er homofil. Jeg har funnet ut at fortellingene om et slikt samliv er temmelig ulike. Derfor bør ingen av oss tro at vi kjenner svaret.

Lykkelig gift?

For en tid tilbake leste jeg en svært personlig bok av Alan Chambers. Han ledet en gang organisasjonen Exodus i USA – en kristen organisasjon som ville hjelpe mennesker til å «overvinne» sine homofile følelser. Chambers kunne fortelle at han hadde gått fra å være homofil til å bli en lykkelig gift mann.

Men så, i 2013, fortalte Chambers en helt annen historie. Det var ikke sant at han var blitt heterofil. Nei, han var fortsatt homofil. I en bok fra 2015 fortalte han også at det tok over et halvt år fra han giftet seg til han og kona hadde sex. I tillegg mente han nå at homofilt samliv var rett og støttet homofile ekteskap.

Hva ville du tenkt at at Chambers gjorde på det private plan? Jeg forventet en skilsmisse og et nytt samliv med en mann.

Men faktum er at Alan Chambers fortsatt er gift med Leslie. Han hevder at de også har et godt seksuelt samliv. Og han forteller om de som derfor ikke synes at han bør kalle seg for homofil.

Stabilt siden tenårene

For meg illustrerer Chambers´ fortelling at mennesker kan oppleve sin seksualiteten veldig ulikt. Det betyr også at merkelappen «homofil» sier oss mindre enn vi kanskje tror.

For noen innebærer det å være homofil at et menneske helt fra tenårene bare tiltrekkes av mennesker av samme kjønn. Å gå inn i et heterofilt parforhold er utenkelig.

For andre kan merkelappen bety noe ganske annet. Jeg har møtt flere som sier at de først og fremst tiltrekkes av mennesker av samme kjønn, men de har likevel kjent en dyp heterofil forelskelse.

Noen står frem som homofile etter tiår i et heterofilt ekteskap. Flere snakker om et godt samliv. Et interessant eksempel er Gunnstein Vetruhus som sluttet ved Normisjons jordbruksskole etter han gikk inn i et homofilt forhold. Da hadde firebarnsfaren blitt enkemann etter 33 års ekteskap.

I tillegg kommer fortellinger om mennesker som opplever at seksualiteten deres har endret seg. Endringen trenger ikke å være svært omfattende for at noen som før brukte merkelappen «homofil» senere vil bruke et annet ord.

Valgene er viktigst

Mitt hovedpoeng er at homofile – antagelig som alle oss andre – kan erfare forelskelse, tiltrekning og samliv ganske så ulikt. I et kristent perspektiv er heller ikke følelsene våre, og merkelappene som brukes, det viktige. Langt viktigere er troen vår og valgene vi tar.

Selv har jeg blitt kjent med flere titalls mennesker de siste tiårene som ikke er komfortable med å betegne seg som heterofile. Fortellingene deres er svært ulike. Nyansene er mange.

Men det som imponerer meg er at mange likefullt fastholder at ekteskapet mellom mann og kvinne er eneste ramme for seksuelt samliv. Og de lever deretter.