Sex og sakrilegium

Svein Eirik Fauskevåg døde 79 år gammel den 29. juli 2022, mens Kirken feiret festen for Olav den hellige.

En vårdag i 2013, i et beskjedent kjellerlokale nær den katolske domkirken i Oslo, holdt Fauskevåg et skjellsettende foredrag på invitasjon fra Katolsk studentlag.

Det hadde tittelen «Sex og sakrilegium». Jeg var nok tilfreds med det artige bokstavrimet jeg hadde funnet på. Men jeg ante ikke helt hva som skulle komme.

Fauskevåg var nylig pensjonert professor i fransk ved NTNU. Han var trofast katolikk, men hadde gjennom et langt forskerliv arbeidet med noen av verdenslitteraturens mest makabre tekster.

Han var ekspert på markien av Sade (1740–1814), den notoriske adelsmannen og libertineren som har gitt navnet til «sadismen», som Det norske akademis ordbok definerer – nesten litt troskyldig – som en «avvikende seksuell legning med lyst til fysisk å plage eller ydmyke partneren».

Foredraget den kvelden var en timeslang utfoldelse av noen av Sades mest sentrale tekster, som ikke er for den bløthjertede. Faktisk er de av en slik karakter at de vanskelig kan gjengis i denne eller noen annen avis. I vår seksualiserte og sensasjonalistiske tid sier det ikke lite.

Sades romaner gir beskrivelser av grenseløs sex, kannibalisme, pedofili, nekrofili, bestialsk tortur og drap. Ikke minst er vanhelligelsen av de kristne sakramentene – særlig nattverdssakramentet og skriftemålet – et vanlig innslag.

Fauskevåg satt rolig ved en pult og gjennomgikk sitt manus, slik han hadde gjort utallige ganger før. Den sindige formen gav bare større vekt til innholdet.

På et tidspunkt hadde han beskrevet en særlig graverende sexscene som involverte en prest og den innviede nattverdsoblaten. Han bladde om, kikket opp og smilte forsiktig til en lettere forferdet forsamling av unge voksne katolikker og deres studentprest.

På Sades tid skapte alt dette selvsagt enorm skandale. Markiens mest kjente romaner, som Juliette og De 120 dagene i Sodom, skrev han i fangenskap. Men under den seksuelle revolusjonen på 1900-tallet ble Sade hentet frem igjen som en profet. Han var en av de første som virkelig så det samfunns- og religionskritiske potensialet ved normløs sex.

Og det var først etter foredraget var slutt at jeg skjønte poenget. Dette handler ikke om Sade, hans avvikende psyke eller seksualitet. Det handler ikke om historiske forhold i det hele tatt.

Det handler om oss selv – om oss som lever her og nå. For å forstå hvorfor, må vi se på den indre logikken i Sades tekster.

Sade trekker konsekvensene av en verden som er helt gudsforlatt. Han innevarsler Guds død, men hundre år før Nietzsche. Guds død betyr ikke bare at vi ikke har noen høyere makt å henvende oss til.

Som Fauskevåg påpekte i et kapittel om Sade i flerbindsverket Vestens tenkere, er det særlig to sentrale ideer i det kristne og humanistiske menneskesyn som blir spottet hos Sade: at mennesket er skapt i Guds bilde, og at vår menneskelighet er «grunnet på en tøyling og en undertvingelse av naturimpulsene».

Fordi Gud ikke er skaper av naturen, har naturen heller ingen mening – inklusive menneskenaturen. Her følger Sade opp den naturvitenskapelige og filosofiske revolusjonen på 1600-tallet.

Etter hvert ble det vanlig å tenke på naturen som «tom» natur og en maskin. Hvis naturen er tømt for mening, kan mennesket ta makt over den og bruke den til sine egne formål.

I hjertet av Sades verk er altså en avvisning av at mennesket har en religiøs dimensjon, og samtidig en opphøyelse av naturvitenskapen som den eneste måte å forstå mennesket på.

Menneskets fornuft er begrenset til erkjennelse av naturlovene og matematikkens språk. Det eneste i naturen som gir noe som ligner grenseoverskridende lykke, er seksualdriften.

I boken Sade ou la tentation totalitaire («Sade, eller den totalitære fristelse») skriver Fauskevåg at selv om mennesket hos Sade er helt avsakralisert, søker det uendelig lykke. Men igjen: fordi det ikke finnes noen Gud eller noen høyere verdier, kan ikke lykken oppnås vertikalt.

Den må oppnås horisontalt, ved å bli til nytelse. Menneskets lykke realiseres gjennom seksuell nytelse, som blir en slags religionssubstitutt, fordi den gir så intense erfaringer.

Det er altså en nær sammenheng mellom tapet av Gud og tapet av virkeligheten som iboende meningsfull. Vanærelsen av sakramentene blir et uttrykk for dette. I katolsk teologi er sakramentene et tegn på det helliges nærvær i vår naturlige virkelighet.

Derfor er det at kroppen selv vanæres hos Sade. Kroppen er en del av naturen, som altså er uten noen høyere mening. Dette synet på kroppen, som også er en arv fra 1600-tallet, er svært utbredt i vår kultur.

Det ser vi ikke minst i kjønnsdebatten. I kristen teologi har menneskets kroppslige kjønn alltid vært tolket som et tegn på at mannen og kvinnen er skapt for hverandre.

Denne erkjennelsen er gått tapt i en kultur som skiller skarpt mellom natur og identitet (dualisme). Kroppen blir en meningstom gjenstand som vi kan bruke og tolke på den måten vi vil.

Hos Sade finner vi logikken som ligger under den moderne revolusjonen i synet på seksualitet og kjønn. Samtidig er det en logikk som ikke uten videre kan forsvares rasjonelt. Den må forsvares gjennom en irrasjonell appell til menneskets søken etter lykke, frakoblet fra naturlige, kulturelle og religiøse normer.

Det er dette Fauskevåg mente med «den totalitære fristelse» hos Sade. Som han skrev i Vestens tenkere: ifølge Sade er den totalitære egosentrismen «den eneste måten som mennesket kan befri seg fra nødvendighetens trelldom, fra kausallovenes tvang på».

Vår tids seksuelle og bioteknologiske revolusjon er tuftet på denne frigjøringen fra enhver nødvendighet, idet vi har tatt totalitær makt over vår kjønnede kropp og seksualitetens og forplantningens vilkår. Sade kunne ikke ha skrevet det bedre.

Svein Eirik Fauskevåg døde 79 år gammel den 29. juli 2022, mens Kirken feiret festen for Olav den hellige. Hans gode minne lever videre blant de av oss som kjente ham som forsker og venn.

I prekenen under requiemmessen 13. august sa biskop Erik Varden av Trondheim at det som først og fremst interesserte Fauskevåg, var «hva de Sades verk, uttrykk for en tid som gjorde oppbrudd fra religiøse og politiske normer, fortalte om mennesket».

I en kultur som går stadig lenger i å løsrive familie, kjønn og seksualitet fra en høyere mening med menneskets natur, vil man skjønne at det ikke bare var markien av Sade, men Fauskevåg selv som var profeten. En mild profettype, riktignok – men en som så lenger enn de fleste.