Shabana Rehman representerte en typisk postmoderne liberalisme

10. januar ble Shabana Rehman begravet. Det skjedde fra Oslo rådhus i regi av Human-Etisk Forbund. Begravelsen ble holdt på statens bekostning. Så å si alle autoriteter i samfunnet med kongehuset i spissen var møtt fram.

Jeg så begravelsen på tv og hørte alle minnetalene. Det var på mange måter en politisk og kulturelt sett interessant begivenhet. Ingen helgenkåring, men ikke så langt fra, i hvert fall en kraftfull markering av hva som er idealet for et liv i det nye norske samfunn. Det er å etterleve det moderne frihetsideal, slik at individet fritt kan leve etter sitt selvvalgte livsmønster.

Shabana Rehman sto opp for dette idealet på forskjellige måter, ofte spektakulært med stor påvirkningskraft. Å følge dette idealet betyr brudd med og kamp mot alle for jeget «fremmede» normer, autoriteter, konvensjoner, kulturelle og religiøse.

Denne frihet «overtar» man ved handlinger som i seg selv bryter med de konvensjoner som har fått fellesskapet til å fungere sånn noenlunde uten for store sprekkdannelser. Shabana Rehman representerte i så henseende en typisk postmoderne liberalisme.

Shabana Rehman kom til Norge med innvandringsbølgen som begynte på 1970-tallet. I den politiske og kulturelle offentligheten lød det sympatiske slagordet: «Ja til et fargerikt fellesskap». Men ikke alle var for innvandringen. Noen av radikale nasjonalistiske grunner.

Men det fantes også en mer nøktern skepsis. Man tvilte på om mennesker med en helt annen kulturbakgrunn enn vår, kunne bli vellykket integrert i vårt samfunn. Rask masseinnvandring måtte i hvert fall unngås. Men all tvil og skepsis ble bryskt feid til side.

I dag vil man vise til at integrasjonen har stort sett gått bra. Shabana Rehman er et uttrykk for at denne politikken har lyktes. For noen ble hun prototypen på en som blir rett integrert.

Skal man forstå betydningen av innvandring må man se forskjellene i innvandringsprosessen. Et videre politisk perspektiv er nødvendig.

Det finnes en altruistisk begrunnelse for innvandring: Vi må finne rom for flyktninger som kommer fra land der det politiske regimet eller folkeflertallets undertrykker minoriteter og individer på grunn av deres tro, rase osv.

For noen tiår siden kom det folk fra det kommunistiske Vietnam, fra militærdiktaturet i Chile osv. som trengte vår hjelp. Disse er godt integrert i vårt samfunn. Den altruistiske holdningen kan også bli forankret i et barmhjertighets- og rettferdsideal som gis global gyldighet.

Selbekk: – Den modigste kvinnen vi har hatt i Norge de siste tiårene

Ut fra en outrert globalistisk moral kan man ende med å hevde at vi som lever på vårt territorium og har fordel av det, ikke har mer rett til å være her og nyte territoriets goder, enn folk fra andre strøk på kloden. Nasjonale og regionale grenser mister på den måten moralsk legitimitet, «ulovlig» innvandring aksepteres, man har få motforestillinger mot økonomisk motivert immigrasjon.

Altruisme kan ikke stå alene som forutsetning for å utvikle en rett innvandringspolitikk. Det er en alminnelig innsikt.

Men globalismen har også blitt et dekke for et høyst nasjonalt politisk prosjekt. Innvandring skal tjene nasjonalpolitiske formål. Hva betyr «et fargerikt fellesskap»? Det norske samfunn er blitt grunnleggende endret de siste 50 år.

Shabana Rehman symboliserer ved sin radikale liberalisme denne endring. Og hun var en de mest kraftfulle påvirkere til fremme av denne samfunnsideologien. Slik ble hun også et virkekraftig forbilde på hvordan man ut fra en muslimsk bakgrunn vil kunne bli en «rett» norsk innvandrer.

Islam Net-leder gikk løs på avdøde Shabana Rehman – nå beklager han

Sjablongen «fargerikt fellesskap» blir uttrykk for et frihetskrav som skal bryte opp det etablerte og tradisjonsgitte, slik at det nye får rom. Når «det nye» eller moderne blir etablert, når det har overtatt de ideologiske maktposisjoner, da skal det som er erobret, sikres. Det ser vi skje i dag. Det norske samfunn er på rask vei mot ensretting i pakt med de modern-sekularistiske idealer.

Om du vil bli integrert må du bøye deg for disse idealene. Litt av en utfordring å være ulydig og motstrøms, når «alle» – fra kongehus til den kulturelle, politiske og økonomiske eliten – står for andre verdier enn du selv.

(Teksten er også publisert på oftestadwriting.com)