Shopping som bekjennelseshandling

De som kjenner meg, vet at shopping og klær står langt nede på min prioriteringsliste. Men de siste ukene har jeg flere ganger hentet myke pakker i postkassen og åpnet dem med begeistring:

Først kom noen deilige, myke bambusplagg fra Fair&Square. Så kom et lekkert, blått omslagsskjørt fra SELA – The Brand.

I tillegg hadde en av guttene bursdag, og da var jeg på Chosen og kjøpte ny hettegenser til ham.

Jeg vet en del om hvem som har sydd de nye klærne. Bambusklærne er sydd av He Dongmei, Tan Hui og de andre på Fair&Square sin fabrikk i Fenghuang i Hunan-provinsen i Kina.

Skjørtet er sydd av Suzan Kituyi og den unge vikaren Phoebe i Mbale, Uganda. Eller kanskje Margret Nakahoya rakk å sy det før hun gikk ut i morspermisjon.

Hettegenseren kommer fra fabrikken Cute Dress Industry i Dhaka, Bangladesh.

Mens jeg blar meg gjennom bilder og opplysninger på klesmerkenes hjemmesider og Facebook-sider, husker jeg den gangen jeg spurte meg selv:

- Disse utrolig billige klærne jeg kjøper, de er vel ikke sydd av mennesker? De må da være sydd av maskiner? Hvordan kan ellers prisen bli så latterlig lav?

Nå vet jeg svaret: Klærne våre er sydd av mennesker.

Men vi forbrukere i Vesten har en lang vei å gå før vi med hånden på hjertet kan si at vi behandler dem som medmennesker. Alt for lenge har vi uten spørsmål kjøpt gensere og bukser og andre klær i store kvanta til behagelige priser.

Vi har tatt dem på og følt oss freshe og fine, uten tanke på hvordan de ble produsert. Eller, kanskje vi har lurt litt, men fabrikkene har vært så uendelig langt borte, i enden av en mange-leddet innkjøpskjede, og så har vi latt det ligge.

Nå er det ting på gang. Unge mennesker – ofte med tydelig kristen tilknytning – bare gjør det: De starter klesproduksjon som behandler syerne som folk, ikke maskiner:

Kortere arbeidstid. Lønn det går an å fø en familie på. HMS. Sykepenger, ferie og andre rettigheter. De vil vise at det er mulig å få lønnsomhet i en bedrift uten å drive rovdrift på arbeiderne.

De praktiserer full åpenhet. Og det som ved første øyekast kan virke som koselige presentasjoner av de ansatte, er i virkeligheten politiske manifestasjoner med stor sprengkraft.

Filosofen Levinas kalte det «ansiktets etikk»: Hvis du har likerklikket på bildet av en navngitt syer og datteren på strandferie, har du anerkjent at hun er et menneske med relasjoner, drømmer og forpliktelser, som du selv.

Derfra kan veien være kort til engasjement for at hun skal ha det godt.

I tillegg øker presset på den store, kommersielle klesindustrien. 10. juni vedtok Stortinget en ny lov: Åpenhetsloven.

Den pålegger selskapene å forebygge menneskerettighetsbrudd i hele leverandørkjeden, og å gi forbrukerne informasjon om arbeidsforholdene der varen er produsert.

Lovbrudd kan straffes med bøter. Forkjemperne for loven er skuffet over at den ikke pålegger selskapene å opplyse nøyaktig sted for produksjonen. Likevel er loven er stort skritt i riktig retning. (Kilde: Framtiden i våre hender).

Mange selskaper har allerede åpne fabrikklister (se oversikt på framtiden.no).

Hvis selskaper vet at journalister og andre har mulighet til å gå dem etter i sømmene, minsker sjansen for at de toer sine hender og lukker øynene for arbeidernes lidelser.

Da Martin Luther giftet seg med Katharina von Bora, sa han visstnok at han gjorde det som en bekjennelseshanding; han ville vise i praksis at prester i evangeliske menigheter kunne gifte seg.

Selv giftet jeg meg av kjærlighet (faktisk har vi bryllupsdag i dag), men jeg liker prinsippet; å uttrykke teologi i praktisk handling.

For meg er kleskjøp en bekjennelseshandling: Å bruke sin forbrukermakt til å forandre klesindustrien, er å praktisere et kristent menneskesyn.

Jesus kaller sine etterfølgere til å være lys og salt i verden. Det trengs!