Sindre Finnes, Erna Solberg og oss andre dødelige

For mindre enn en uke siden virket det sannsynlig, ja nesten gitt, at Erna Solberg lå an til å bli Norges statsminister igjen i 2025. Nå virker det mer nærliggende å spørre hvilken dag hun kommer til å trekke kandidaturet sitt.

Ting snur fort i politikken. Erna Solbergs pressekonferanse sist fredag, hvor hun beskrev hvor vondt det var for henne å uttale seg så hardt om ektemannen Sindre Finnes som hun gjorde, går inn i historien som en av de mest spesielle vi har sett her i landet.

En ting er å tåle kritikk eller å ytre kritikk, noe ganske annet er det å fortelle for åpent kamera at ens egen ektefelle har snakket systematisk usant og ført en bak lyset over tid.

Erna Solberg er kjent for sin elefanthukommelse og sin inngående kjennskap til alle mulige politiske saker. Hun lar seg ikke rive med, hun lar seg sjelden provosere, hun unngår å bruke sterke ord, og hun holder oversikten. Erna har kontroll. Derfor ble sjokket så stort da offentligheten for alvor begynte å innse omfanget av ektemannens aksjehandler og konsekvensene dette kan få.

Nå får vi se hva Økokrim sier. Og vi får se hvor lenge hun blir sittende som Høyres leder og som statsministerkandidat.

Det er naturlig og nødvendig at offentligheten får vite hvordan Erna Solbergs rolle som statsminister og som statsministerkandidat kan ha blitt påvirket av ektemannens handlinger. Derfor er det betimelig at mange medier nå stiller spørsmål til både ekteparet og apparatet rundt.

Samtidig står vi overfor enkeltmennesker som befinner seg i sine kanskje vanskeligste dager i livet. Det må vi ikke glemme.

Det var talende da Sindre Finnes' arbeidsgiver til Dagsrevyen mandag sa at de vet hvor Finnes befinne seg og hvem han har rundt seg. Det sier noe om det menneskelige alvoret.

Det virker også som et sunnhetstegn at Solberg selv i noen dager har trukket seg tilbake. Det er lett å forstå at også hun denne gangen trengte noe tid for å få oversikt.

I motsatt ende har det vært nedslående å lese offentlige ytringer som mer eller mindre tydelig anbefaler skilsmisse. Det ble blant annet omtalt i Debatten på NRK tirsdag. Ekteparet Solberg-Finnes' videre samliv må med respekt å melde være deres egen sak.

De personlige belastningene i en slik situasjon ble drøftet i Dagsnytt Atten onsdag kveld. Professor Fanny Duckert beskrev blant annet hvordan det er vanskelig å få sove og vanskelig å konsentrere seg når trykket er så sterkt som det ekteparet Solberg-Finnes befinner seg i nå.

Tidligere denne uken skrudde jeg av varslinger på telefonen for appen som nå heter X, tidligere Twitter. Det har jeg tenkt på å gjøre en stund, men nå var det nok.

Jeg har lest ganske mye på Twitter gjennom årene, men har den senere tiden blitt mer betenkt over å se hvor mye negativitet som kommer til uttrykk, og hvor nådeløs samtalen kan være. Nådeløshet er ukristelig.

I det jeg leste satt de ufordelaktige karakteristikkene mot Sindre Finnes løst. Og når man kan ytre seg uten tanke på Vær varsom-plakatens begrensninger, og med menneskene man omtaler på behørig avstand, er det visst bare å la det stå til.

Her var det ikke noe forsøk på forstå motparten i beste mening eller å være raus med sine politiske motstandere, her var det bare å lange ut. Slike samtaler er ødeleggende for oss alle. For i dag er det Sindre Finnes, i morgen kan det være en annen. Kanskje deg eller meg.

Når søkelyset virkelig blir satt på oss, går ingen fri. «Alle har syndet», leser vi i Romerbrevet i Det nye testamente.

Et samfunn blir testet på hvordan vi forholder oss til dem som har feilet. Vi kan sette oss på vår egen moralske høye hest og se ned på dem det gjelder. Vi kan se hele mennesket i lys av én handling eller et område av livet, og la det definere personen. Det bør vi holde oss for gode til.

Vi skal ikke ta lett på de granskningene som nå må finne sted, uavhengig av om vi i utgangspunktet sympatiserte med Erna Solberg eller ikke. Det er en stor verdi for samfunnet vårt at vi både har politimyndigheter, rettsvesen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite som kan stille nødvendige spørsmål og få brakt relevante fakta på bordet.

Men vi må aldri glemme å se oss selv og hverandre som sårbare og feilbarlige mennesker. Politikkens verden er litt som livet for øvrig – det kan skifte fort. Både oppturene og nedturene kan være lange og høye – eller dype.

Det er nesten utrolig å tenke på at det bare er en drøy uke siden valget, hvor den store saken var at Høyre for første gang på nesten 100 år er landets største parti.

Nå synes dette nesten glemt. Men sånn er det også i hverdagslivet til den enkelte av oss. Vi blir fort opptatt med det som befinner seg rett foran øynene våre.

Da trenger vi noen ganger hjelp til å løfte blikket. Ikke fordi det som er foran oss skal få mindre betydning, men fordi det ikke må være alt vi ser.

Noe av det jeg kommer til å huske fra årets valgkamp var utfordringen programlederne Fredrik Solvang og Atle Bjurstrøm ga i den siste partilederdebatten NRK sendte før valget. Underveis i sendingen var det dueller hvor partilederne møttes to og to.

Men denne gangen fikk ikke politikerne vite på forhånd hvilke tema de skulle debattere. Man kan fort bli litt varm i topplokket når man står der på direkten i riksdekkende tv og skal i duell med en skarpskodd motpart om et emne man får vite om der og da.

Men partilederne håndterte dette utmerket. Det sier noe om formatet deres. Dette gir oss som velgere grunn til takknemlighet.

Det er bare ett av mange eksempler på andre sider ved virkeligheten, sider vi ikke må glemme når mennesker skuffer oss.

Svakest er den som står alene