Sine brødre lik – og likevel så mye større og bedre

Det har vært en debatt angående hvorvidt Jesus tok på seg en syndig natur (kjød) da han ble «menneske av kjøtt og blod», slik det står i Hebr 2,14–17.

I v.17 brukes verbet «homoioó», som betyr at noe er blitt likt noe annet, men likevel ikke identisk med det. (Se f.eks. Matt 6,8; Apg 14,11.) Kristus måtte i alle ting «bli sine brødre lik». «I alle ting» refererer til v.14. Jesus fikk del i alt det innebærer å være et sant menneske i vår falne verden. Men, det er underforstått at han var uten synd, for ellers kunne han ikke være «en øversteprest for Gud».

I Rom 8,3 (som i Fil 2,7) brukes substantivet «homoióma». Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse/likhet. I Rom 1,23 er det oversatt «bilde». Men ordet brukes ofte om en reell og veldig nær likhet, «such as amounts almost to equality or identity». (Thayer)

Guds Sønn fornedret seg og ga avkall på sin herlighet, men han opphørte ikke å være Sønnen, den han var hos Faderen. Han forble ren og hellig, så vel i sin karakter som i sin vandel. Alt det onde og urene i oss, alle syndige tilbøyeligheter, var ham noe fremmed, noe uhørt!

Men han ble eksponert for det av omgivelsene og av dem han levde iblant. Det leder til et annet substantiv i samme ord-familie; «homoiotés». I Hebr 4,15 sies det at Kristus er blitt prøvd i alt «i likhet med oss». Igjen er det en reell og nær, men ikke identisk, likhet. Som menneske ble Jesus prøvd og fristet med samme fysiske og sjelelige behov og begrensninger, følelser og lengsler som vi har.

Til det krevdes ikke at han ble et syndig menneske; noe han heller ikke ble. Derfor tilføyes det: uten synd. (Det sier mer enn «uten å synde».) Det var nok at han ble «syndig kjøds lignelse».

Som en har sagt: «Det var ikke synden som skulle frelses, men det falne mennesket.» I Rom 5,15 sies det også klart at motstykket (typos) til Jesus ikke var en av oss falne, men Adam i sin uskyld. Sml. 1 Kor 15,45ff hvor Jesus kalles «den siste Adam» og «det annet menneske».

Bibelselskapet gjør oss ikke bare språklig fattigere, men også fattigere på innsikt

Som et enkelt menneske kunne ikke Jesus helt på samme måte erfare alle prøvelser og fristelser som ulike mennesker opplever til ulike tider og i ulike livssituasjoner. Likevel vet han hva det er å lide, og å bli fristet.

Han vet hva det er å bli forrådt av mennesker som sto ham nær; selv en han hadde vist tillit og fortrolighet. Hva det er å lengte etter nærhet og trofast vennskap, og savnet av det i ensomhet. Hva det er å lide sult, utmattelse, skuffelser, eller bli grepet av den største og dypeste angst.

Jesus ble også eksponert for djevelen. For annen gang i jordens historie hadde djevelen adgang til et menneske som var uten synd i sin natur. Jesu kjøtt og blod, hans fysiske og mentale natur, ble for djevelen en slagmark åpen for angrep.

Som oss kjenner vår Frelser kampen mellom to motstridende ønsker. På den ene siden ønsket om, og den sterke driften etter, å få tilfredsstilt sult eller andre menneskelige behov. Den dype frykt for og motvilje imot lidelse. På den annen side; å ikke gi etter for disse ønsker, frykt og motvilje, dersom Gud leder oss inn i det. Eller dersom djevelen, mennesker rundt oss eller verden frister oss til ulydighet og synd.

Bibelselskapet gjør oss språklig fattigere

Og siden Jesus aldri ga etter, verken i prøvelser eller fristelser, ble hans kamp hardere enn noen annens. Lydigheten kunne bare læres gjennom lidelse (Hebr 5,8). Vi kunne ikke på rett måte virkeliggjøre Guds vilje – hans godhet, renhet og rettferdighet – det var umulig p.g.a vårt falne «kjød» (natur) (Rom 8,3.7). Men det skjedde i ham!

Han hadde ikke «onde tanker» (Matt 15,19), eller «ond lyst» (Kol 3,5). Han kjente ikke tilbøyelighet til misunnelse, ærekjærhet eller utnyttelse. Han hadde ingen skyggesider. Han næret ingen mistro eller uvilje mot Faderen.

Han var hel, uten synd (2 Kor 5,21). Skulle han bli vår frelser, måtte han være «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere» (Hebr 7,26). Det er selve underet: Unnfanget av Den Hellige Ånd, så han var hellig fra mors liv av (Luk 1,35).

Vi kan i sannhet tilbe ham, og sette vår fulle lit til ham!