Sitte eller stå under salmesangen?

Skal man stå eller sitte under salmesangen i gudstjenestene? I Dagen 21.04 ble dette diskutert. Foranledningen var påstanden «Sangen blir mye bedre når man står.» Rn salmekompionist hevdet at toneomfanget øker med en ters hvis man synger stående. En organist mente også at man synger bedre når en står. Da vil mange som har vanskelig for å synge sanger med melodier som går høyt, ha lettere for å delta i sangen.

Fordelen ved å stå og synge istedenfor å sitte synes derfor å være stor. Men dermed er ikke alt sagt. Praktiske, historiske og liturgiske forhold spiller også inn.

Jeg vil komme med forslag om hvordan man i en gudstjeneste kan benytte salmer som egner seg til å stå eller sitte. Men først vil jeg redegjøre for hvordan man tenker om dette i forskjellige kirker.

Som det sies i artikkelen, sitter man under salmesangen i Den danske kirke. I Sverige har man en ordning som er ganske spesiell. Ved flere salmer i salmeboken er det et stjernemerke – enten ved hele salmen eller bare ved ett eller et par vers. Det betyr at man skal stå når disse synges. Grunnen er at salmen eller verset i den har karakter av takk eller lovprisning.

Mer stående salmesang? Da må menigheten søke biskopen om lov

Enkelt kan man si at man skal stå til lovsanger. Jeg fikk erfaring med denne ordningen etter et halvt års aktiv gudstjenestedeltakelse i Sverige. Som regel så kirkegjengerne stjernen ved salmen, og da fungerte det å reise seg og sette seg. Men i flere tilfeller stod det bare stjernemerke ved et vers – gjerne det siste. Da ble det mye reising og sitting særlig når det liturgiske leddet etter salmen var et «sitteledd».

I Norge sitter vi under salmesangen i de lutherske kirkene unntagen når det enkelte ganger oppfordres til å stå når det skal synges en salme. Men i DNK er det bestemt at man skal stå under den første og siste salmen. De er merket med stjernetegn i gudstjenesteordningen. Jeg kan ikke se at det er gitt noen begrunnelse for hvorfor man skal stå nettopp under disse salmene.

Sittetvang under salmesang

I frikirkelige gudstjenester eller møter er det gjerne en sangdel i første delen av samlingen. Den kalles for lovsang selv om ikke alle sangene har lovsangskarakter. Der blir man ofte oppfordret til å stå når det synges. Men det kan også sies at man er fri til å stå eller sitte slik man selv ønsker det. Det kan føre til at en del står mens andre sitter under samme sangen. Da kan det imidlertid være vanskelig for de som sitter, å se sangene på skjermen.

Det er altså en variasjon mellom de ulike kirkene når det gjelder å stå eller sitte under salmesangen.

Jeg vil redegjøre for en ordning der man i samme gudstjeneste har enkelte salmer som bør synges stående og andre som kan synges sittende. Det er en ordning som jeg mener kan brukes i alle kirkesamfunn.

Lovsanger bør synges stående. Da blir det lettere å synge ut sin takk og pris til Gud. Dersom leddet Gloria (Ære være Gud) er lengre enn den vanlige korte formen i DNK, er det naturlig å stå når det synges. I en forsøksgudstjeneste som jeg utarbeidet før den nye gudstjenesteordningen i DNK ble vedtatt, var det to nyere lovsanger etter Gloria. Det samme er vanlig i de gudstjenestene som nå sendes i TV. Der er det ikke alltid at disse sangene har lovsangspreg. Et utvidet Gloria bør ikke bli en vanlig sangstund, men en lovprisning av Herren – gjerne tilpasset dagens karakter. Minst en av disse lovsangene bør være av forholdsvis ny dato slik at det blir god salmevariasjon i gudstjenesten.

Noen salmer egner seg best å sitte og synge fordi de har læremessig innhold og/eller har mange vers. Slike salmer passer godt mellom GT- og NT-lesningen. Salmer til ettertanke er også typiske «sittesalmer» og kan fungere bra etter prekenen. Der gudstjenesteordningen tilsier at det skal være salmer, må det kunne varieres fra gang til gang om man skal stå eller sitte. For at det ikke skal bli lenge å stå, er det best om ikke forspillene er lange. Man trenger dessuten ikke å reise seg før selve salmen begynner.

Dagen på gudsteneste

En gudstjenesteordning der man kan stå under noen salmer og sitte under andre, trenger i noen kirkesamfunn en sentral godkjennelse. Det vil være ulikt hvordan den benyttes i menighetene. Et sted er det naturlig å stå under flest salmer, mens det i andre menigheter er ønskelig med mange salmer der man sitter. Dette må hver enkelt menighet få bestemme selv. Den typen salmer som er mest uvanlige, bør merkes med et (fargerikt) tegn på salmetavlen. De fleste stedene vil det nok være salmer som skal synges stående, som får et slikt merke. Der hvor man ikke har salmetavle, må det gis muntlig beskjed om dette, eller det kan orienteres om det på gudstjenesteark/folder.

Denne ordningen for bruk av salmer der man sitter eller står, mener jeg kan gjennomføres i de aller fleste menigheter uavhengig av kirketilhørighet. Ordningen vil gi en god variasjon mellom det å synge salmer sittende og stående i gudstjenesten. Den lokale menigheten må selv få bestemme hvordan man vil ordne dette.