Sittetvang under salmesang

Den norske kirke har valgt to ulike spor når det gjelder teologi og gudstjenesteformer. Mens man blir stadig mer liberal i teologien, ser vi en økende konservatisme og detaljstyring når det gjelder musikk og liturgi.

«Å synge sittende er som å pumpe luft i et punktert dekk», sa salmekomponist Trond Kverno da han nylig uttalte seg til støtte for dem som ønsker at man skal stå mer under salmesangen i Den norske kirke.

Han argumenterer med at man synger bedre når man står og oppfordrer folk om å reise seg.

Så enkelt er det likevel ikke. Hvis en lokalmenighet ønsker å ta komponistens oppfordring på alvor for å få et løft i salmesangen, er de ikke fri til å be folket stå.

Skulle en og annen kirkegjenger bli så revet med i lovsangen at han reiser seg, og kanskje enda til løfter armene, blir han neppe bedt om å sette seg igjen.

Men ønsker presten eller menighetsrådet å innføre som fast ordning at menigheten skal stå under flere salmer enn de to tillatte, ved gudstjenestens start og slutt, må de faktisk søke biskopen om lov, opplyser avdelingsdirektør Jan Christian Kielland i Kirkerådet til Dagen.

Nettopp fordi gudstjenesten kunne oppleves stiv og stram, tok Ungdommens kirkemøte (UKM) i 2003 til orde for å fornye gudstjenesten. I protokollen kommer det frem at de unge mente gudstjenesteordningen var for regelstyrt og preget av enhetsprinsippet. Dette mente UKM kunne hemme lokal tilpasning, kreativitet og medvirkning.

«Vi ønsker en åpnere ordning, hvor man kan gjøre lokale tilpasninger, i større grad hente inn nye elementer og nyttiggjøre seg lokal kompetanse», sa UKM den gangen.

Initiativet ble tatt svært godt imot og munnet ut i en gudstjenestereform i 2011.

I denne reformen var det lokal variasjon og såkalt «stedegenhet» som var stikkord. Det resulterte i voldsom iver og engasjement. Endelig var det mulig å gjøre noe med gudstjenesten. Over hele landet la menigheter ned et stort arbeid for å gi gudstjenesten et lokalt preg, noe som særlig kom til uttrykk på det musikalske området.

Ikke alle var like begeistret for dette. Mange klaget over at gudstjenesten slik de var vant til, ikke var til å kjenne igjen. Et argument mot variasjon var også at det var viktig å kjenne igjen gudstjenester i Den norske kirke fra sted til sted, blant annet av hensyn til dåpsfølger og folk som sjelden går i kirken.

Skeptikerne vant frem i Kirkemøtet. I 2019 ble bremsen satt på. «Stedegenhet» ble byttet ut med et mål om gjenkjennelighet.

Dette til tross for at strategien til Den norske kirke erklærer at «kyrkja er der livet vert levd», og at kirkeordningen i kapittel 3, paragraf 12 gir menighetsrådet i oppdrag å rette sin oppmerksomhet mot «alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet».

Det lokale er altså fortsatt viktig, bare ikke i måten en feirer gudstjeneste på. Til tross for at ønsket om å «vekke og nære det kristelige liv» var en helt grunnleggende motivasjon i reformarbeidet. Det var jo nettopp for å nå flere med evangeliet, og særlig de unge, at mange engasjerte seg.

Disse sitter igjen med skuffelse etter innstrammingen i 2019. Skuffelsen er forståelig. Man har engasjert seg til ingen nytte og har nå mindre innflytelse i egen menighet.

I dag må prest, organist og menighetsråd forholde seg strikt til reglene for liturgi og gudstjenestefeiring, slik dette blir beskrevet i boken «Gudstjeneste med veiledninger». Man har riktig nok mulighet til å velge mellom noen foreskrevne alternativer når det gjelder formuleringer og liturgisk musikk, men skulle en ønske sin egen lokale vri, viser erfaringen at søknader om unntak er vanskelig å få innvilget.

Så kan en gjerne innvende at spørsmålet om en skal stå eller sitte under salmesangen er en bagatell. I seg selv er det gjerne det. Men saken er likevel uttrykk for en detaljstyring fra sentralt hold som er svært bekymringsfull.

Argumentet om gjenkjennelse kan nok ha relevans for kirkegjengere som likte formen slik den var før reformen. For dem som sjelden går i kirken, vil det å delta på gudstjeneste uansett være så fremmed at argumentet om gjenkjennelse ikke gir helt mening.

En kan også få inntrykk av at hensynet til dem som kommer til lokalkirken sin hver søndag, og som ønsker å være med og prege gudstjenesten, betyr mindre enn hensynet til dem som kommer en sjelden gang.

Til syvende og sist kan detaljstyringen tolkes som et tegn på krise. Når læren går i oppløsning, må en ha noe annet som kan gi inntrykk av enhet. Er det derfor det er blitt så viktig å detaljstyre gudstjenesteformene?

Mer stående salmesang? Da må menigheten søke biskopen om lov