Sjalom, Israel

I dag feirer Israel landets 70-årsdag. Det er det vel verdt å markere.

Min mor hadde akkurat rundet 20 år da hun dro til Israel for å arbeide i kibbutz. Hun hadde blitt engasjert i jødefolkets sak, og sammen med en venninne dro hun til selve løfteslandet for å bidra med noen måneders arbeid.

Da vi barna vokste opp var dette noe av det hun fortalte om. For Israel betydde - og betyr - mye for henne. Så var det litt som det kan være med barn av engasjerte foreldre - enten adopterer man det samme engasjementet, eller så distanserer man seg fra det. Jeg kunne nok kjenne litt på trass noen ganger når hun gjerne ville snakke om Israel. Men så leste jeg boken «Forrådt» av den amerikanske jøden Stan Telchin.

Bokens tittel er betegnende nok. Den handler om en velstående jødisk familie som nok er opptatt av sine røtter, men uten å være spesielt religiøse. Forræderiet ligger i at datteren kommer til tro på Jesus som Messias. Og forræderi er ikke et for sterkt ord i en jødisk kontekst. Omtrent slik har mange jøder opplevd reaksjonene når de har kommet til tro på Jeshua, på Jesus: de svikter sitt folk, sin familie, sin historie.

Det var sikkert min mor som oppfordret meg til å lese «Forrådt». Jeg kan ikke ha vært mer enn 15-16 år. Men jeg husker det som om det var i går, opplevelsen jeg hadde da jeg kom til den følgende bønnen mot slutten av boken: «Lovet være du, vår Herre og Gud, universets Konge. Jeg takker deg for fellesskapet og vennskapet ved dette bord. (...) Jeg ber deg velsigne denne maten, og jeg ber i Jesu, Messias' navn.»

I og for seg kan det virke som en ganske alminnelig og ukontroversiell kristen bønn. Men sånn var det på ingen måte. Både Telchin selv og de som satt sammen med ham rundt bordet skvatt da han ba «i Jesu Messias' navn». Det hadde han aldri gjort før.

Men han hadde vært gjennom en prosess som hadde ført til at troen vokste frem i ham. Og her satte han for første gang ord på den. Jeg husker hvordan jeg med tenåringens klarhet innså at det som skjedde her, det forfatteren fortalte om, det er det viktigste i hele verden.

Der og da ble mitt Israel-engasjement vekket. Der og da var det slutt på motvilje når mamma ville fortelle og snakke om Israel. For ingenting kan være viktigere enn at jødene, at Guds fortsatt utvalgte folk, får bli kjent med han som var og er deres egen Messias.

Boken fortalte også om noen av de dyptgripende hindringene som fortsatt gjør veien til slik tro lang for mange jøder. Den kristne kirke har forvoldt det jødiske folket mye ulykke. Og dessverre er det fortsatt vanskelig å få erkjennelsen av dette til å stikke dypt nok hos mange kristne. Her ligger noe av den grunnleggende utfordringen som gjør det vanskelig å formidle evangeliet til det folket som ga oss andre evangeliet.

Grunnleggende skulle det ikke finnes noe mer jødisk enn å ta imot jødenes Frelser. Men Jesus blir fortsatt oppfattet som en vestlig skikkelse, som en representant for den globale kristenhet som gjennom historien ikke akkurat har fremstått som jødenes beste venner.

For meg har derfor engasjementet for Israel og jødefolket alltid først og fremst vært et kristent anliggende. Kristent forstått tror jeg ikke åndelighet kan skilles fra livet på jorden. Derfor er det naturlig og nødvendig å ha omsorg også for samfunnet, herunder politikken, men dette har likevel kommet i annen rekke.

Når den moderne staten Israel nå fyller 70 år, blir det derfor aller mest en påminnelse om at Israels Gud også er min Gud. Herrens veier er som kjent ikke våre veier, så vi skal være varsomme med å bruke Guds navn til å bekrefte eller legitimere våre egne oppfatninger om historiske hendelser.

Men første gang jeg for 20 år siden stod ved Vestmuren i Gamlebyen i Jerusalem var det likevel noen store brikker som falt på plass. Nærmest en opplevelse av at her er verdens sentrum. Selv om det kan høres i overkant vidløftig ut. Tidsregningen vår måles fortsatt i før og etter Messias' fødsel i dette landet, og Vestmuren ligger bare noen meter fra Gravkirken inne i den samme gamlebyen.

Jeg kan derfor ikke si annet enn at jeg gleder meg over at Jerusalem er på israelske hender. Det er her jødefolket hører hjemme. Jeg unner dem å være der, etter alt de har vært gjennom.

Men som sagt kan vi ikke skille den fysiske virkeligheten fra den åndelige. Derfor kan heller ikke kristne israelvenner helt avstå fra å forholde seg til de politiske realitetene. Og der er bildet naturligvis mer komplisert.

I 2011 skrev jeg en sak her i Dagen om hvorvidt Israel har anledning til å forhandle bort landområder dersom det er slik at Gud har gitt dem landet. En av dem som svarte var historiker Torkil Åmland. Han har spesialisert seg på forholdet mellom Israel og FN, en historie med flere ganske ulike fasetter. Nå er han statssekretær i Justis- og beredskapsdepartementet.

– Jeg tror man skal være forsiktig med å tolke Bibelen inn i konkrete situasjoner i dag og si at det og det landområdet tilhører Israel – og at det ville være ubibelsk å gi det fra seg. Her må man være litt mer pragmatisk og tenke at dette er politikk, og støtte Israel i å finne løsninger som kan bringe fred, sa Åmland den gangen.

– Hva med dem som mener at Bibelen ikke gir dem anledning til dette? spurte jeg.

– Hvis Gud har gitt løftene, så er det Gud som ser til at de oppfylles. De er ikke et mandat for å gå til krig og okkupasjon, svarte Åmland.

I forbindelse med det samme intervjuet snakket jeg også med tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove, som i en årrekke antakelig har fulgt det løpende nyhetsbildet i Israel tettere enn selv de fleste forskere her i landet.

– Jeg vil nødig øve press på Israel i å neglisjere land som er innenfor løftets grenser. Mens hvis Israel i sikkerhetspolitiske prosesser inngår avtaler om å skaffe Israel militær trygghet, som i Sinai og som ved evakueringen av Gaza, er historien full av slike taktiske omgrupperinger. Det kan skje i lange baner helt til de endelige grensene kommer på plass, sa Hove. Han la også til:

– Vi må ikke få panikk på Guds løfters vegne selv om det blir 30 eller 50 år med avvikende grenser i forhold til det Gud har varslet skal bli det endelige sluttresultat.

Mer enn før jeg i dag usikker på nøyaktig hva jeg skal mene når det gjelder de politiske spørsmålene om hvor grensene bør gå. Jeg tror det er grunnleggende galt å hevde at Israels kamp for sitt historiske hjemland er hovedårsaken til den uroen som stadig preger forholdet mellom Israel og de arabiske nabolandene. Og ikke minst i den norske debatten vil jeg utfordre flere til å spørre seg selv hva de ville ha gjort om de var i Israels sted.

Likevel er det et annet perspektiv som er viktigere for meg: Gud har ikke forkastet sitt folk. Guds plan var hele tiden at frelsen skulle nå til jordens ender. Derfor kan vi alle som tror få regne oss som Guds barn. Dette opphever ikke at Herren har et spesielt forhold til det jødiske folk. Dét er det grunn til å huske på, når vi nå markerer Israels 70-årsdag.