Sju ting å merke seg om «tostatsløsningen» etter 7. oktober

Er det noen løsning i sikte etter Gaza-krigen? Mange politikere og forståsegpåere i Europa, særlig i Norge, peker på «tostatsløsningen». Også USAs president Joe Biden har pekt på en slik løsning, men den israelske samlingsregjeringen står sterkt og forent imot.

1. Det er ikke Netanyahu som avgjør om det blir en palestinsk stat eller ikke

Utenriksminister Espen Barth Eide har framstilt det som om Benjamin Netanyahu er det største hinderet for å få opprettet en palestinsk stat. Men det er ikke Israels statsminister som avgjør om det vil bli en palestinsk stat eller ikke.

Netanyahus popularitet har dalt betydelig de siste 15 månedene. Særlig etter at han satt med ansvaret for at sikkerhetsarbeidet 7. oktober sviktet. Sannsynligheten for at Netanyahu leder Israel etter neste valg er minimal.

Mer interessant er å spørre hva det israelske folket mener. Meningsmålingsbyrået Pew har de siste årene kartlagt hvor mange som tror det kan finnes en mulighet for at Israel og en uavhengig palestinsk stat kan leve side om side i fred. I Israels arabiske befolkning (en minoritet på om lag 20 prosent) har troen på dette blitt redusert fra 74 prosent i 2013 til 41 prosent i 2023.

I Israels jødiske befolkning har troen på dette blitt redusert fra 46 prosent i 2013 til 32 prosent i 2023. Massakren 7. oktober bidro til å dra tallene betydelig mer ned.

2. Det er ikke Netanyahu som har stått i veien for en palestinsk stat

I 1937 kom den britiske Peel-kommisjonens rapport. Jøder og arabere ønsker å styre de samme landområdene, den beste løsningen vil derfor være, skrev kommisjonen, å etablere to uavhengige stater – en for jødene og en for araberne – en tostatsløsning. Britene tilbød araberne 80 prosent av det omstridte området, jødene skulle bare få 20 prosent. Jødene stemte for å akseptere tilbudet, araberne avviste det og fortsatte sitt voldelige opprør.

Den første «tostatsløsningen» ble avvist av arabisk side tolv år før Netanyahu ble født, og siden har araberne/ palestinerne avvist forslag om to stater en lang rekke ganger.

3. Palestinerne er ikke interessert i en «tostatsløsning»

Milliarder av kroner, euro og dollar er investert i «tostatsløsningen», men et stort flertall av palestinerne er ganske enkelt ikke interessert. Palestinerne tror de har tiden på sin side.

I en måling fra 2015 sa bare 23 prosent at de tror Israel kommer til å eksistere som en jødisk stat om 30 eller 40 år. 22 prosent tror det vil ha blitt en énstatsløsning, 20 prosent tror Israel vil gå til grunne i interne konflikter og 24 prosent tror Israel ikke vil eksistere fordi «arabisk eller muslimsk motstand vil ødelegge det».

Ingen norske Palestina-venner kjenner en palestinsk leder som støtter to stater for to folk.

En god del av den pro-palestinske bevegelsen i Norge støtter helt åpent en politikk der verdens eneste jødiske stat blir borte. De heier fram palestinsk stat nummer to (Jordan har allerede et stort palestinsk flertall), arabisk stat nummer 23 og muslimsk stat nummer 58, men staten Israel skal presses til å åpne grensene for millioner av palestinere slik at statens jødiske karakter blir utslettet. Dessverre blir norsk bistand til palestinerne kanalisert også gjennom slike organisasjoner.

PLO- og Fatah-ledere har til tider sagt fine ord om en tostatsløsning på engelsk, men Fatah har aldri anerkjent Israel. Det slo nåværende palestinsk statsminister Mohammad Shtayyeh fast i 2017.

PLO- og Fatah har akseptert opprettelse av palestinske myndigheter for å få et fotfeste nærmere Israel, og for å fortsette sin faseplan fra 1974 om å vinne hele landområdet.

4. Hva vil skje videre dersom en palestinsk stat blir opprettet?

Israelerne har negative erfaringer i nær historie om hva som skjer når landet trekker seg ut av landområder.

Etter tilbaketrekningen fra Sør-Libanon i 2000 kom Den andre Libanon-krigen i 2006. Etter den krigen ble det vedtatt en FN-resolusjon som krevde at Hizbollah ikke skulle bygge seg opp igjen langs grensen. FN-styrken har ikke gjort noe for å forhindre det, og Hizbollah er i dag en større trussel enn noen gang.

Etter tilbaketrekningene på Vestbredden på 1990-tallet brukte terrorgruppene de palestinske selvstyreområdene til å bygge seg opp militært, ikke minst ble bombeproduksjon en dødelig trussel for Israel under den andre intifadaen fra høsten 2000.

Etter Israels fulle tilbaketrekning fra Gaza-stripen i 2005 har det blitt en lang rekke angrep mot Israel som kulminerte i 7. oktober-massakren. Hamas sier de vil gjøre tilvarende angrep igjen og igjen.

Hvilke garantier har Israel for at disse historiene ikke vil gjenta seg? Hvis Israel har naboer som ikke er fornøyd før de har erstattet Israel med en arabisk og muslimsk stat, er Israel da tjent med å gi fienden friere spillerom til å bygge seg opp og angripe?

Israelerne har med forferdelse merket seg at et stort flertall av palestinerne på Vestbredden gir 7. oktober-massakren sterk støtte. I en meningsmåling fra 2022 var det bare 10 prosent av palestinerne som mente at terrorister som fører krig mot Israel skal arresteres. Et stort flertall har støttet vold fremfor forhandlinger.

5. Sikkerhetstrusselen fra en palestinsk stat

Men hva om en palestinsk stat blir opprettet som demilitarisert og med alle mulige garantier om ikke å være en trussel mot den jødiske staten?

Israelerne har problemer med å ta det seriøst når slike løfter kommer fra Norge. Skiftende norske regjeringer har ikke bare godtatt at palestinske selvstyremyndigheter har indoktrinert nye generasjoner til jihad og jødehat, Norge har finansiert hatundervisningen.

Skiftende norske regjeringer har ikke bare sett på i stillhet mens Hamas har bygd seg opp militært stikk i strid med Oslo-avtalen som Norge undertegnet, vi har også pøst milliarder av kroner inn i Gaza, som indirekte har støttet opp under Hamas-regimet.

Norge støttet FN-resolusjonen om å holde Hizbollah borte fra Sør-Libanon etter krigen i 2006, men har ikke gjort eller sagt noe meningsfullt for å forhindre gjenoppbyggingen.

I en fersk artikkel påpeker den fransk-jødiske jussprofessoren Louis René Beres at palestinerne vil, så snart de får sin egen stat, ha mange muligheter for å undergrave en eventuell forpliktelse til demilitarisering.

Palestinerne vil kunne finne på påskudd om at Israel har brutt avtaler, og at de derfor bryter avtaler selv (slik Yasser Arafat gjorde allerede de første årene av Oslo-prosessen, og dermed aldri oppfylte sikkerhetskravene i avtalen).

Palestinerne vil også kunne hevde at det har vært en fundamental endring av omstendighetene, noe som gjør dem sårbar for uforutsette farer. Det kan for eksempel være trussel fra andre arabiske land eller militsstyrker, noe som da blir en unnskyldning for å bygge opp militær kapasitet som i framtiden kan bli brukt mot Israel.

«Det palestinske lederskapet og deres allierte i Iran vil aldri akseptere, og ikke engang vurdere et israelsk forslag om «begrenset» palestinsk statsdannelse, spesielt en stat som vil mangle de grunnleggende rettigheter til nasjonalt selvforsvar.

Om Jerusalem liker det eller ikke, betyr det at dersom Israel noen gang aksepterer en palestinsk stat, vil den akseptere en uforsonlig fiende utstyrt med alle de normalt ubegrensede militære rettighetene til suverenitet», skriver Beres.

6. Hva kan de som ønsker tostatsløsning gjøre?

«Inntil regionen sier, uttrykkelig, at de anerkjenner Israels rett til å eksistere som en uavhengig jødisk stat, vil det ikke bli noen fred, sa Joe Biden i mai 2021. Palestinerne trenger også å høre dette fra sine norske og europeiske venner.

Når vi ser hvordan ulike etnisk-religiøse grupper behandler hverandre i arabiske land i dag, blir det enda klarere enn før at også jødene trenger en stat hvor de kan være i flertall og forsvare seg selv.

Å støtte Israel som et nasjonalt hjemland for jøder har tett sammenheng med å avvise «rett til å vende tilbake» for millioner av 1948-flyktningenes etterkommere. Det innebærer en aksept for at demokratiet Israel selv kan bestemme sine innvandrings­regler og avvise palestinernes krav som vil gjøre slutt på Israel som en stat med jødisk flertall.

Norges mektigste organisasjon og mange andre sterke krefter støtter palestinernes maksimalistiske krav, og er dermed med på å undergrave alle muligheter for at palestinerne kan få sin egen stat.

7. MIFF og «tostatsløsningen»

Med Israel for fred (MIFF) som organisasjon tar ikke noe standpunkt for eller imot en palestinsk stat. Vi har plass til medlemmer med ulike syn i denne saken, slik det også er ulike syn innad i Israel.

Odd Myrland, MIFFs daværende redaktør, skrev i 2008: «Et stort flertall av jødene i Israel er villige til å trekke seg ut fra det meste av Vestbredden og overlate dette området til arabisk kontroll – hvis det bare kan føre til ekte fred.

Grunnen til at det ikke er blitt en palestinsk stat for lenge siden, er at det dessverre ikke er noe som tyder på at en slik stat vil leve i fred med Israel. Den vil i beste fall bli et terror-reir, eller enda verre et oppmarsjområde for fiendtlige hærer og raketter, i verste fall med atomvåpen.»

Israelernes håp og tillit til at palestinerne er interessert i ekte fred var kraftig svekket allerede før 7. oktober, etter titusenvis av rakettangrep fra Gaza og massiv økning i angrep fra terrorister på Vestbredden. Etter 7. oktober er håp og tillit knust hos nesten alle, og det vil ta lang tid å gjenoppbygge.

Det er egentlig lite som har endret seg fra Odd Myrlands 16 år gamle konklusjon: «I dagens situasjon er en av MIFF fremste oppgaver å forklare hvorfor en palestinsk stat ikke er mulig i praksis, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er de aller fleste israelerne enige om.»

Etter 7. oktober er flere enige om det enn noen gang før.