Skal ideen om et flytende kjønn bli den eneste lovlige sannheten?

Jeg sitter i klasserommet på høyskolen. Temaet er kjønn. De surrealistiske ordene treffer meg som et lyn fra klar himmel: «Du er ikke jente, du gjør jente. Kjønn er sosialt konstruert. Kjønn er flytende». Dette var i 2007. Siden den gang er dette i mange miljøer blitt godtatt som sannhet, til tross for at det taler biologien og vitenskapen midt i mot.

Lov om forbud mot konverteringsterapi med høringsfrist 15. oktober, seiler i stor grad under et falskt populærpolitisk kampflagg. Dens påståtte sannheter blir kjørt igjennom uten utredning eller offentlig debatt, under et skinn av et hellig korstog mot konservative kristne og konverteringsterapi.

Med det menes «homoterapi», og den delen som handler om kjønn er den store tause elefanten i rommet. Dette straffeforbudet skal nemlig ikke bare gjelde å veilede noen i forhold til deres legning, men også i forhold til deres kjønn.

Er loven om konverteringsterapi så uproblematisk som noen mener?

Etter denne loven vil kjønnsidentitetsideologien bli allmenn konsensus i Norge. I skolebøkene, offentlige instanser som skal veilede unge i forhold til kjønn og seksualitet og i den offentlige diskursen er dette blitt hegemoniet vi alle skal enes om.

Idéen innebærer en forståelse av kjønn som noe som er løsrevet fra kropp og som flyter. At det finnes et sjelekjønn som er sannere og løsrevet fra det biologiske. «Kjønnskreative» barn blir oppfordret til å «gjøre kjønn» og å finne seg selv i et mylder av kjønn som ikke finnes i virkeligheten.

Ifølge punkt 8.2.4.1. i lovforslagets høringsnotat defineres konverteringsterapi blant annet som «handlinger som tar sikte på å endre en persons identitet slik at personens kjønnsidentitet samsvarer med kjønnet personen ble registrert med ved fødselen.»

Konsekvensene av et konverteringsforbud i praksis kan dermed bli at terapeuter, foreldre og andre personer blir straffet for å hjelpe barn og unge til å elske seg selv slik de er og lande i sitt biologiske kjønn, dersom denne er usikker i sin identitet. Mens vi hyller det å falle, lete og undre seg bort fra realitetene.

Barn og ungdom på eksperimentelt alter

Vi skal gi barna en gavepakke uten historisk sidestykke: Et stort vakuum, et gigantisk sort hull, der de selv må finne ut av alt på egen hånd uten annet kompass enn den absolutte relativitet, godt hjulpet av offentlig ansatte med den eneste rette «skeive» virkelighetsforståelse. De selvsagte biologiske realitetene kastes ut til fordel for subjektive følelsesliv hos nysgjerrige, umodne, sårbare barn og unge.

Unge som ikke er utviklingsmessig modne til å forstå hvilke omfattende konsekvenser flytende kjønnsforståelse, plastisk kirurgi, pubertetsblokkere og sterilisering vil ha for deres selvforståelse, mentale helse, fysiske helse og fremtid. Det er en ufattelig tung byrde å legge på deres skuldre. Det er faglig uforsvarlig og et uoverskuelig samfunnseksperiment.

Statlig kontroll av sjelesorgen

I denne sammenheng kan vi også spørre om hvem det er som egentlig driver med konverteringsterapi? Barn er under utvikling og sårbare. De trenger trygge rammer og trygge voksne som kan bekrefte dem i deres identitet. De trenger sannhet og stabilitet.

Kristin Fridtun skrev i 2018 i spalten «Kjønnsliv» i Morgenbladet noe som gjorde inntrykk på meg: «Eg er ei kvinne som prøver å skeiva til kvinnekjønnet mest mogleg. Eg vil by fram eit alternativ, hòla ut kvinnekategorien innanfrå, til gagn for jentene og kvinnene som kjem etter meg.»

Det ser ut til at hun ikke er fornøyd med selv å skulle bryte alle normene i samfunnet når det gjelder kjønn. Under overflaten oppfatter jeg at det dirrer et hat mot kvinnekategorien og tryggheten biologien har lagt grunnlag for i mennesket.

Jeg håper at vi våkner opp og går igjennom de praktiske implikasjonene et konverteringsterapi-forbud kan få. Før vi sitter midt oppe i en uvitenskapelig og nådeløs kjønnsideologi i praksis, uten ytrings, tanke og religionsfrihet til å gjøre noe med det.

Innlegget ble først publisert i Nettavisen.