Debatt
GRAVPLASS: Denne kontinuiteten mellom individet i livet nå og i livet som kommer, er en av grunnene til den kristne skikken med å begrave et menneske på et navnet gravsted, så langt det lar seg gjøre, skriver Halvor Nordhaug.
Gorm Kallestad / NTB / NPK
Skal vi kjenne hverandre igjen i himmelen?
Jeg tror vi er mange som har tenkt mye på dette, men umiddelbart nøler vi med å svare. Det kjennes litt som å titte Gud i kortene, og det verken kan eller bør vi gjøre.
Jeg har snakket med mange kloke teologvenner som mener at spørsmålet om et gjensyn i evigheten må stå ubesvart. Men jeg håper – og tror – at vi kan si mer.
Karl Ove Knausgaard er innom denne tematikken i sitt lange essay «Kjøttets ingeniører» som sto i Klassekampen 1. oktober. Her skriver han om døden som «en vegg som alt liv slås i stykker mot». Så spør han om livets flamme, selve livslyset i mennesket, dermed også er blåst ut, eller om det rett og slett har trengt gjennom veggen, «litt som lys kan trenge gjennom en glassrute, men ikke en hånd?»
Og han fortsetter: «Altså at det som gjorde denne kroppen egen, lever videre på den andre siden av veggen som gjør til intet, mens kroppen blir igjen på denne siden? At det som gjorde mamma til mamma, det som forårsaket hennes øynes lys, ikke ble ødelagt for alltid, men fortsatt finnes, et sted på den andre siden? Og at det som gjør meg til meg også skal dit, en dag om ikke så lenge?»
