Debatt
Skal vi kjenne hverandre igjen i himmelen?
Jeg tror vi er mange som har tenkt mye på dette, men umiddelbart nøler vi med å svare. Det kjennes litt som å titte Gud i kortene, og det verken kan eller bør vi gjøre.
Publisert
Sist oppdatert
Jeg har snakket med mange kloke teologvenner som mener at spørsmålet om et gjensyn i evigheten må stå ubesvart. Men jeg håper – og tror – at vi kan si mer.
Karl Ove Knausgaard er innom denne tematikken i sitt lange essay «Kjøttets ingeniører» som sto i Klassekampen 1. oktober. Her skriver han om døden som «en vegg som alt liv slås i stykker mot». Så spør han om livets flamme, selve livslyset i mennesket, dermed også er blåst ut, eller om det rett og slett har trengt gjennom veggen, «litt som lys kan trenge gjennom en glassrute, men ikke en hånd?»
Annonse
Og han fortsetter: «Altså at det som gjorde denne kroppen egen, lever videre på den andre siden av veggen som gjør til intet, mens kroppen blir igjen på denne siden? At det som gjorde mamma til mamma, det som forårsaket hennes øynes lys, ikke ble ødelagt for alltid, men fortsatt finnes, et sted på den andre siden? Og at det som gjør meg til meg også skal dit, en dag om ikke så lenge?»
Knausgaard tar her sats i en eksistensiell sannhet. Det som gjør oss til mennesker, er mer enn den fysiske kroppen som organisk, er en del av den store verdenskroppen der atomer stadig utveksles. Til det å være menneske hører også bevisstheten om egen eksistens, det individuelle som ikke kan utveksles, «det som gjorde mamma til mamma, det som forårsaket hennes øynes lys».
Jeg opplever at Knausgaard her beskriver noe av hva det er å være skapt i Guds bilde: Vi er personligheter i fellesskap, både unike og relasjonelle. Dette jeget som er i kroppen og som er mer enn kroppen, opplever vi som en dyrebar og helt umistelig side med vår eksistens. Forsvinner det da etter døden? I så fall, går da noe av gudbilledlikheten tapt, og blir det nye livet blekere og fattigere enn det gamle?
De to siste kapitlene i Bibelen om en ny himmel og en ny jord, der det nye Jerusalem stiger ned fra himmelen «gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom», tegner ikke akkurat det nye livet som en nedtur. Her skal jordens konger «føre sine rikdommer» inn i det nye Jerusalem. Det er altså en kontinuitet mellom skattene i denne verden og det som kommer etter døden, og den ligger i Gud og Guds skapervilje. Det er samme Gud som skaper og nyskaper.
Alt det vakre og dyrebare i denne verden skal gå videre, men døden og ødeleggelsen skal bli igjen på denne siden av veggen.
Slik lutheranere vanligvis forstår det bibelske menneskesynet, dør alt, også det vi kaller sjelen, når kroppen dør.
Dette håpet om evig liv har vi del i igjennom dåpen og troen. Men hører det ikke med til håpet at det som gjorde mamma til mamma og det som gjør meg til meg, for nå å låne Knausgaards ord, også skal dit? Jeg tror det. Og hvis vi skal dit som oss selv – som mamma og jeg – blir det da ikke også et gjensyn og en gjenkjennelse?
Denne kontinuiteten mellom individet i livet nå og i livet som kommer, er en av grunnene til den kristne skikken med å begrave et menneske på et navnet gravsted, så langt det lar seg gjøre. Askespredning har derfor inntil nylig ikke blitt sett på som en naturlig gravskikk innenfor en kristen kirke. Kirkemøtet i 1994 avviste da også å ta i bruk ordningen, men åpnet senere for det i 2012. Jeg mener det var et uheldig vedtak, og håper det praktiseres i liten grad.
Betyr denne personlige kontinuiteten før og etter døden det samme som troen på sjelens udødelighet? Tanken er nærliggende. Den katolske kirke lærer da også at når kroppen dør, lever sjelen videre for å gjenforenes med kroppen etter oppstandelsen. Men som Åste Dokka skriver i sin artikkel «Er sjelen udødelig?» (VL, 11.10.22), tenker vi ikke slik i luthersk tradisjon. Her forstås tanken om sjelens udødelighet som mer platonsk enn bibelsk.
Annonse
Slik lutheranere vanligvis forstår det bibelske menneskesynet, dør alt, også det vi kaller sjelen, når kroppen dør. Men dermed er ikke alt sagt. I Guds nyskapelse av kroppen som «en åndelig kropp» (1 Kor 15) hører individualiteten fortsatt med.
Paulus er innom dette i Filipperbrevet: «Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve» (Fil 1). Hele tonen i dette kapittelet gjør det tydelig at her er det ikke snakk om upersonlige og ansiktsløse møter verken med menigheten i Filippi nå eller med Kristus etter døden.
Hvordan skal dette gjensynet med Kristus og med hverandre i evigheten arte seg? Det bør vi ikke si for mye om. Vi kan jo bare forestille oss våre kropper slik de nå er i sine sterkt varierende former gjennom livet. Hvilken utgave av oss er det som skal forfremmes til herligheten? Her kommer begrepet «en åndelig kropp» oss til hjelp. Det er en helt annen eksistens og en annerledes kroppslighet enn den vi nå kjenner som vi har i vente.
Livet etter døden er ikke bare kontinuitet, men også et radikalt brudd med livet her og nå. Jesus sier at «alt blir født på ny» (Matt 19,28). Det gjelder både jorden og oss. Vi skal bli helt nye, men vi skal være oss. Jeg tror det betyr at vi gjenoppstår i vår individualitet, og den inkluderer vår livshistorie og våre minner, også om de andre vi har møtt. Men da må vi også kunne se og kjenne hverandre igjen.
Med vårt ståsted her og nå kan det for mange være en viss ambivalens knyttet til dette gjensynet. Ikke alle relasjoner er like godartede. Men også her må vi tenke at det nye i den himmelske verden skal være så nytt at vår forestillingsevne sprenges. Vi skal møtes som oss, men det skal skje i nyskapelsens og forsoningens tegn, fylt av glede og uten tårer, slik Grundtvig skriver:
«Så reiser vi til vårt fedreland, der ligger ei dag i dvale, der står det en borg på prud og grann med gammen i gylne sale, hvor frydelig vi til evig tid med venner i lys skal tale.»
