Skammer du deg over evangeliet?

Dagens kristenfolk er på defensiven. Det er forsvarskamp. Nylig var mange samlet til Veritaskonferanse om trosforsvar. Det skrives en rekke apologetiske bøker og avisartikler.

En forsøker å vise at Bibelen og kristendommen både er fornuftig og vitenskapelig forsvarlig. Man må bare lese Bibelen slik at den ikke kommer i konflikt med tiden.

Å hevde at den forbyr kvinnelige eldste og hyrder, fordømmer homofili, taler om skapelse av verden på seks dager og skapelse av mennesket for omkring 6000 år siden, en verdensomspennende vannflom og så videre, er problematisk.

Så vi må lære å lese slik at tekstene ikke strider mot tidens tanker. Da kan vi både si ja til de rådende tanker og til Bibelen.

Problemstillingen er ikke ny. Israelsfolket hadde stadig vanskelig for å forholde seg til Guds åpenbaring. Vi ser det allerede på Sinai. Gud var så skremmende, så forferdelig.

Folket fikk Aron til å framstille Gud på en annen måte, slik at de kunne forholde seg til ham uten å forgå av angst. En Gud som de kunne forme litt mer etter sine egne tanker og meninger, som de kunne tjene slik de selv syntes om. Uten omvendelse, uten frelse.

Gud regner ikke dette som dyrkelse av seg, men som avgudsdyrkelse. Ned gjennom historien sendte Gud straffedommer over folket, men de tok ikke imot tukt og ville ikke erkjenne at de trengte omvendelse og frelse.

Gjennom Jeremia spør Herren: «Mon en jomfru glemmer sitt smykke, en brud sitt belte? Men mitt folk har glemt meg i dager uten tall» (Jer 2:32).

Jomfruens smykke og brudens belte bæres med stolthet, det er til pryd. Gud var Israels pryd. Åpenbaringen de hadde i sin midte var det som skilte dem ut fra folkene, som smykket dem og ga dem herlighet. For bare Israels Gud var frelsens Gud! «Jeg, jeg er Herren, og uten meg er det ingen frelser» (Jes 43:11).

Men Israel tenkte ikke slik. Guds åpenbaring var et problem, en Gud de ikke ville forholde seg til. Ikke så at de mente seg å vende seg fra ham, men de ville bare ikke akseptere hans ord og bud. De ville tjene ham på sin måte, i pakt med tidens tanker og meninger.

Det er også vår situasjon, det er apologetikkens posisjon. Hvor er stoltheten over å ha Guds åpenbaring? Hvor er høyaktelsen av den visdom, innsikt og kunnskap som møter oss i Bibelen, fulgt av en frimodig bekjennelse av de bibelske sannheter?

«Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier» (Rom 11:33).

Det alvorligste ved å gjøre seg en gud i vårt eget bilde er at vi vender oss bort fra Ham som alene kan frelse. Hva hjelper det om vi vinner hele verden, men tar skade på vår sjel?