Skapelsen, gjenfødelsen og lutherdommens vanske

I skriftsynsdebatten i Dagen har Jan Bygstad slått fast Skriftens suverene autoritet, «fordi vi her hører Guds røst», og fordi Skriften er «klar», dvs. at dens innhold ligger åpent i dagen og kan erkjennes av alle (Dagen 21.09 og 02.10). Dette er et greit utgangspunkt for videre samtale.

Gud som majestet – og som fornedret

I sin viktige bok «De servo arbitrio» («Den trellbundne vilje») fra 1524 redegjør Luther for skriftautoriteten: Evangeliet erkjennes i Skriften ved språket, ved «ordene og grammatikken».

Alle kan erkjenne Skriftens innhold, også at Kristus er Skriftens sentrum. En slik ytre erkjennelse gir mulighet for en indre tilegning av innholdet: løftet om frelse for den som tror evangeliet.

Luther må ta stilling til vanskelige «steder» som kan oppløse Skriftens entydige klarhet for oss. I Rom 9, 12–18 holder apostelen fram at Herren forherdet Farao, da Israel ble reddet ut av Egypt. Vi leser også at Herren hatet Esau og elsket Jakob.

Det vil si at Gud viser godhet mot den han vil, og forherder den han vil (Rom 9,18). Kan denne teksten true med å dekonstruere selve evangeliet om den ene frelsende Gud?

Luther viser til at Gud bruker menneskers ondskap i sitt styre av verden, også i frelseshusholdningen. Men hvorfor gjør han ikke de onde gode når han bruker dem? Luther mener at vi her står overfor en skjult, fremmed og majestetisk guddom som krever tilbedelse og underkastelse. Mot en slik Gud kan ikke mennesket ta til gjenmæle (Rom 9,20).

Å bevare enheten mellom Gud som majestet og den Gud som ble fornedret på korset, er Luthers anliggende. For Luther reddes enheten ved hans idé om frelse ved troen alene. Vår egen vilje, våre gjerninger, fornuften og filosofien har intet med troen å gjøre. Heller ikke i det synlige gis det ytre støtter for troen (Hebr 11,1).

Tro: å forsake «filosofiens ære»

Vi står overfor en Gud som gjør levende ved å slå i hjel, fører folk til himmel og sender dem til helvete. Den som ut fra fornuften mener å forstå at Gud er barmhjertig og rettferdig når han demonstrerer så mye urett, han trenger ingen tro, mener Luther.

Den troende vet at han forholder seg til en Gud som har åpenbart sin majestetiske, men hemmelige skjulthet i Kristus. Guds Sønn henger på korset, en allmektig guddom i avmakt, lidelse, fornedrelse og vanære. Den «skjulte» og den «åpenbarte» Gud er til sist én og den samme – i Kristus og for troen.

Ved å tro på ham forsaker man «filosofiens ære» og blir en «narr» i og for verden, man lever i Guds visdom som ikke er «verdens visdom» (1 Kor 2,18–25). Gud unndrar seg vår «spekulasjon» (1. Tim 6,16).

Teologien må konsentrere seg om den inkarnerte Gud i den korsfestede Kristus, der er alle kunnskapens skatter er til stede.

Kritisk punkt

Så er Skriften likevel ikke «klar» ut fra «ordene og grammatikken». Å erkjenne dens innhold ut fra fellesmenneskelige forutsetninger gitt ved Guds skapelse, er altså likevel umulig. For Luther har arvesynden, gitt med Adams fall, totalt formørket vår åndelige evne eller mulighet til å forstå Gud og hans forhold til menneskeheten.

Men Ånden skaper tro på Gud og hans evangelium uten noen som helst medvirkning fra vår side. Det er denne troen, suverent gitt ved Ånden, som redder Skriften som kunnskapskilde for oss ved bevare enheten mellom den ukjente og kjente Gud i Kristus. Skriften blir klar for oss ved Ånden og troen.

Det teologisk kritiske punkt er her det fundamentale brudd mellom den naturlige og den troendes gjenfødte erkjennelse. Dette dype skillet mellom det skapte og gjenfødte gjenspeiles også i Luthers trosoppfatning. Vekten ligger på at troen er dårskap – både for det vantro og det troende menneske. Forutsetningen er troens manglende tilknytning til det allmennmenneskelig skapte. Det blir ytterligere markert ved at trostilegnelsen skjer ved Guds gjerning alene.

Det er rett, at for det ugudelige vantroens mennesker er evangeliet en dårskap. Men da har det forkastet og foraktet den naturlige og medskapte mulighet for gudserkjennelse. For menneskene har som skapte tross syndefall og arvesynd mulighet til å kjenne Gud. Av hans gjerninger kan de kjenne Guds vesen og hans guddom. Men de fornekter denne erkjennelse, derfor er de uten unnskyldning i sin synd og sitt frafall (Rom 1,18–23).

Et dypt skille

Ved møtet med Kirken, dens ord og sakramenter, kan mennesket ut fra sin gudskapte forutsetning (søken mot Gud og sin frie vilje) si ja til Gud og la han omforme dette ja ved sin (sakramentale) nåde til en levende tro på frelsen i Kristus, hvis mål er vekst i hellighet. Her er et av de dype skiller mellom luthersk og katolsk.

Ved forsvar av troen alene som frelsesgrunn, tapes sammenhengen mellom skapt humanitet og frelsende tro, mellom skapelse og gjenfødelse. Og dette har konsekvenser. I «Confessio Augustana» (CA) fra 1530 er ingen artikkel om Skriften. Men i innledningen til den lutherske lærebekjennelse fra 1576, «Konkordieformelen», heter det at Skriften er «eneste regel og rettesnor» for å bedømme læren.

Og allerede i CA har de lutherske forkastet «pavedømmets falske gudstjeneste, avgudsdyrkelse og overtro». En av «Konkordieformelens» fedre, Marin Chemnitz, skrev i 1578 at katolisismen sto for «overtro» og «pavelig mørke.»

Men på denne tiden hadde lutheranerne for lengst (i 1555) godtatt en politisk fredsordning for det tyske keiserriket, som suspenderte det teologiske sannhetsspørsmål for slik å kunne likestille lutherdom og katolisisme innen riket.

Luthersk mønster

Lutheranere holdt den antikatolske fanen høyt, men godtok samtidig en politisk filosofi som dekonstruerte fullstendig det lutherske krav om å stå for en sann kristen lære. Dette mønster har fulgt lutherdommen siden, ja helt til i dag.

Vår tids lutherdom avviser ikke den liberalistiske samfunnsfilosofien, som bærer den moderne abortlov. Virkelighetssynet i Rom 1, 18ff, som lærer oss om en almengyldig naturrett gitt i Guds skapelse (Rom 1,14), blir her ikke aktivert.

I stedet bruker den lutherske folkekirkelighet/Bispemøtet «verdi» som etisk kriterium. «Verdi» er som en «merkelapp» vi fester til det som betyr noe – for oss. Fosteret har «verdi», men det har også den gravide kvinnes autonomi.

I et samfunn med liberalistisk fundament vil fosteret være en naturgitt trussel mot kvinnens frihet. Og her vil et menneskes frihet alltid ha førsteprioritet fremfor respekt for barnet som «naturvirkelighet». Men barnet er ikke «naturlig» i sekularistisk forstand, men gudskapt virkelighet som bærer Guds lov i og med seg.

Denne virkeligheten kan lutherdom vanskelig komme til rette med, fordi den avviser frelsens positive humane forutsetning i det skapte.

Olav Fykse Tveit: Jeg tror at hvert liv har en gudgitt verdi

Som snusfornuftige politikere vraker biskopene det kristne menneskesynet